Wow! Dobbelt-wow! Ingenting er så morsomt som når gamle helter og idoler, som du har avskrevet lenge, plutselig gjør et comeback som får frem de gode gamle vibbene og overrasker deg kolossalt. Det skjer her med den gode gamle Family-sangeren Roger Chapman som rundt 1970 tilhørte samme gruppe musikkelskere som tidlig Jethro Tull, Free og Pete Brown & Piblokto, for å nevne noen. Family var for lite prog for noen, for lite bluesrock for andre, men de hadde dette i sine kvaliteter og var et fenomenalt bra band frem til midten av 70-tallet. Da gikk Roger videre med sitt neste band, The Streetwalkers, som også var et progressivt rockeband der vibratoren i stemmen til Roger ble presset til maks påtrykk. 
Vibrator-effekten – som tok litt overhånd i Streetwalkers, spør du meg – er så godt som stedt til hvile nå. Roger Chapman er tross alt 79 år gammel! Men han synger som den Joe Cocker og Ray Charles raspete blues/rock-veteranen han er på dette albumet. Dødsimponerende!
«Life In The Pond» er et variert og svært underholdende album. Fra Dr Hook-lignende gjøgler-countryrock på «Having us a honey moon” som åpnes med Mendelssohns bryllupsmarsj til klassisk britisk bluesrock anno 1970 dyppet i amerikansk soul og funk med «Rabbit got the gun”, til spennende melankolsk og episk bluesy rock med «Nightmare #5» på hele sju minutters spillelengde med Georgie Fame-passasjer og et svært spennende riff og mørk tekst. Her kommer Familys ettermæle som et av de store psykedeliske rockebandene fra England den gangen psyke­delia var en bevegelse, frem til overflaten.
Roger Chapman våger også å synge en nokså naken ballade, sårt og sterkt, med bare lett akkompagnement av strykere og blåsere, og du sitter som frosset fast i stolen. Det er et nesten religiøst øyeblikk av sterke følelser. Og for alle som husker den britiske riffete og bluesrock-fundamenterte rocken i England fra band som Family rundt 1970, så er låta «The playtime is over» en klassiker for fremtiden. For ei låt, for en suggererende Roger Chapman-nerve! Godt hjulpet av sin gamle Family-kollega Poli Palmer, og på denne låta og et par til med gitararbeid fra ikke ukjente Geoff Whitehorn som huskes fra bandene If og Procol Harum. 
De gamle er eldst. Johnny Cash viste det. Roger Chapman gjør det samme. Det er rett og slett for godt til å være sant at en 79 år gammel engelsk rocker fra Leicester, som med Family lagde kanonalbum på rekke og rad rundt 1970, kan levere på dette nivået nå, både som sanger, låtskriver og ikke minst inspi­rert rockesanger. Her er mange skråblikk tilbake på de mange retningene som inspirerte både ham, Family og Streetwalkers den gangen da verden var så annerledes enn den er i dag. Han sier det selv med teksten på «Naughty child». Andre tekster er fylt opp med sinne mot politikerne – for som han selv sier det, det er det som har holdt motoren hans i gang – i tillegg til tekster om verden i dag og menneskene i den.
Denne plata må alle som har røtter til Family og 70-tallsrocken bare unne seg!