Åpningen på dette albumet høres ut som et strippa ZZ Top på halv hastighet med en litt hes Don Henley på vokal. Det sterke munnspillet, den dype elektriske baryton-gitaren og beatboxrytmene i bakgrunnen forteller raskt at dette bandkonseptet fortsatt på sitt tredje album er noe spesielt i bluesens nye verden. For dette er europeisk blues, hvit blues, rå blues og med mange enkle men effektive riffete uttrykk både gjennom gitarer, perku­sive rytmer og spennende vokalarrangement.
Her er det lett å la seg fenge av bandets enkle, men effektive og genuine stil. Bare å gå videre med låter som «Oh Lord» der ZZ Top-riffete gitarblues settes sammen med mer sjelfullt munnspill, og ikke minst gospelkor-backing som kler låtas enkle dynamikk. Og videre med poppete «Break­away» som Kurt, hvis han hadde solgt cowboyhatten sin og tatt rockeparty-brillene på, fint kunne gjort. 
De enkle gitarriffene, det effek­tive soundet og drivet i vokal og gitar fra Sean Athens og en svært dyktig munnspiller Chris Kramer, som virkelig strekker bena på dette albumet, er i seg selv spennende å stifte bekjentskap med. Når beatboxer og rapper Kevin O’Neal slippes løs på låter som «Howlin Wolf T-shirt» bare økes særpreget til bandet og man synker enda bedre til rette i sofaen. Dette er kan hende ikke grense­sprengende på noen måte, men man tror på den primale kraften trioen besitter og lar seg underholde på en fin måte.
Det glipper litt mot slutten med Gary Moore-frieri á la “Parisienne Walkways” med deres instrumentale «Isil Calad» og Fabulous Thunderbirds-inspirert r&b og blues med «Everybody» som er bra, men mangler originaliteten som mange av de innledende låtene hadde. Men høsten er lang, vinteren kommer til å bli hard, så Chris Kramer & Beatbox’N’Blues fortjener en sjanse selv om de musikalske ferdighetene på gitarer, munnspill, rytmikk og vokalarbeid er større enn låtskriverferdighetene.