«Pizza Man Blues» er faktisk det åttende albumet fra denne britisk/norske bluesrock-­gitaristen og bandlederen som siden han var 16 år har målt sitt liv i uendelig mange livekonserter, plateutgivelser og ødelagte gitarstrenger. Livet forandret seg brutalt for Krissy Watthews som for oss alle da Covid-19 satte livet på pause. Dette albumet, hans første for tyske Ruf Records, handler om det. Om øyeblikket da alt faller sammen for så å bygge livet sitt sakte, men sikkert på plass igjen. 
Mange har nok vært borti Krissy Matthews' lydspor en eller annen gang siden han debuterte i 2006. Han kan spille gitar, bluesgitar, ingen tvil om det når du hører innspillingene på dette albumet. På låter som “The man said no” og “Anti-social media” er det ingen tvil om at de trillende bluesgitar-soloene er spilt med et riktig og sterkt blueshjerte. Eller som Howlin' Wolfs gitarist Hubert Sumlin, en av de kjæreste kollegene for Keith Richards i livet, har sagt om Krissy Matthews: «Oh boy, this kid can play».
«Pizza Man Blues” er en plate det er lett å like, også for de som står utenfor tradisjonell blues, men liker bluesmelankolsk pop og rock. Låtene handler om alle grep han måtte gjøre i den tiden han ikke lenger kunne reise rundt med bandet sitt og gitaren sin. Men fortsatt måtte han gjøre noe for å overleve: Pizzabud, blomsterleveringer, jobbe med trær og assistentjobber i hytt og pine. Og samtidig vedlikeholde sin dedikasjon til musikken, bluesen og gitaren mens alt stod på hold. Hele denne plata er et ferskt dokument på hvordan en fortsatt ung blues­artist finner en reise gjennom utfordringene som en pandemi medfører.
Det er klare Memphis- og soul-tilnærminger i soundet med fete blåsere og et rundt og behagelig stort lydbilde som et Roomful Of Blues på en klubb. På sitt beste, som på låter som «Anti-social media», er Krissy Matthews ekte og overbevisende elektrisk blues. Andre låter er mer lettfordøyd blues pop/rock og det er elementer av soul, folk og indie-rock som mikser dette albumet til en svært variert, men fin opplevelse. Låter som reisen med «Pizza man blues», Zeppelinske «Ride» og den funky og indierockete «Carry you» er fine eksempler på at Krissy Matthews går helt sine egne veier, mange veier, med dette albumet. Men at sjelen i bunnen er ekte blues, og en plate man vil høre igjen og igjen. 
John Mayall inviterte en 12 år gammel Krissy Matthews på scenen på Notodden Blues Festival i 2004, og siden har han lært triks av både Jeff Healey og B.B. King og vært oppvarmer for størrelser som Walter Trout og Robben Ford. Han har jobbet med den britiske låtskriveren Pete Brown, som har skrevet liner notes til dette albumet. Den legendariske låtskriveren stod bak låter tilbake til dagene med Cream (55 år siden), han hadde sitt eget briljante band Piblokto den gangen, og nylig jobbet han også med Joe Bona­massa. Pete sier at Krissy lenge har vært en av de mest lovende på bluesrock-scenen og at modenheten nå har kommet.
Jeg er i hvert fall sjarmert nok til å legge denne skiva på playlist for september og oktober. En interessant reise gjennom masse briljant gitarspill, varierte låter, mye sjel som kan knyttes dypt ned til blues og singer/songwriter-attityden til en ekte historieforteller. Han gjør en vanskelig reise gjennom pandemien til en fargerik historie full av liv, nerve, problemer og troen på at det man har er godt nok. Kanadiske Layla Zoe er inne som gjestevokalist på albumets siste låt som tydelig setter tro og forventning til dagene som kommer når dette er over.