Som for så mange andre, snudde koronatiden opp ned på det meste for HP Lange. Fra å være en av Danmarks mest ettertraktede bluesmusikere med ordreboka full for ham og bandet hans, dro Covid 19 plutselig hardt og brutalt i nødbremsen. 
Mens vi tidligere ofte så prestesønnen fra Århus alene med sin gitar, har han de siste årene hatt stor suksess sammen med band, nå sist med HP Lange Big Gumbo. Men selv om Big Gumbo-toget bråbremset, sto ikke HP rådløs igjen på perrongen. Han gikk i gang med å realisere en uopp­fylt drøm. For som han sier: “Jeg har lenge hatt lyst til å gi ut et album, som viser hvordan jeg lyder, når jeg spiller solo”. 
Vi som har fulgt Langes plate­utgivelser, har registrert at musikken hans de siste årene har tatt en litt ny retning, blant annet med fele og banjo som sentrale instrumenter i gumboen. For mens gumbo, slik jeg har fått det fortalt, opprinnelig var en matrett der man blandet de rester en hadde for hånd, har bluesmannen HP Lange og vennene forsynt seg av elementer fra annen amerikansk tradisjonsmusikk; cajun, gospel, ragtime, string band og ikke minst det vi kaller for old-time music. 
Det var derfor litt spennende hvilken musikalsk sti Lange har tråkket videre på, nå når han gir ut en soloskive. Er mannen, som har hatt en profesjonell karriere gående i 35 år, tilbake til begynnelsen, der han tolket førkrigs blues­klassikere alene med sin gitar?
Selvfølgelig er bluesen der ennå. Det er tydeligst på de seks egenskrevne låtene. Kun åpningslåta, “I Drink When I’m Dry”, er ny. De andre kjenner vi igjen i bandversjoner fra hans siste album. Det er hyggelig å høre dem kun med Langes gitar, for vår danske venn er en stilsikker gitarist som behersker både fingerpicking og slide. Dessuten har den litt sprukne stemmen troverdig bluesfeeling. I faget låtsnekring får han også meget pluss i karakterboka.
Så er vi over på den andre halvdelen av låtene, de han ikke har skrevet selv. Det er da vi kommer inn på old-time music eller mountain music. Svært forenklet er det musikk som oppstod i fjellkjeden Appalachene i sørøstlige USA. Her bosatte mange briter og særlig irer seg. De hadde med seg sin egen folkemusikk og i møtet med afro-amerikanske slaver, som blant annet introduserte dem for banjoen, oppsto musikk som siden skulle utvikle seg til bluegrass og countrymusikk. 
På tre tradlåter bytter Lange ut gitaren med det 5-strengs instrumentet og viser seg som en framifrå banjotraktør. På “Millwaukee Blues”, en låt fra Charlie Poole, en av banjo-pionerene innen old time music, har derimot HP valgt å tolke denne med gitar som akkompagnement. Her nærmer vi oss ragtime fingerpicking, noe han tar med seg videre i Blind Blake-låta “That Will Never Happen Nomore”. Tradlåta “Hesitation Blues” er en låt som går igjen i alt fra jazz til mountain music, via jug- og western swing band, men Langes versjon ligger nok mest opp til gatesangeren og forkynneren Gary Davis sin fantastiske instrumentalversjon.
I åpningskuttet synger Lange “I Need A Drink” i beste bluestradisjon, mens på avslutningssporet “In Time”, synger han “Sometime We’ll Meet Again At The Other Side” i ditto gospeltradisjon. Kanskje det sier noe om det musikalske spennet HP Lange presenterer oss for? Men til tross for at han tar oss med inn i forskjellige sjangre og veksler mellom to såpass forskjellige instrumenter som gitar og banjo, sørger 56-åringen for at vi får en helhetlig og behagelig lytteopplevelse.