Etter 16 album, der han har levert de sju siste for legen­dariske Alligator Records, har Tommy Castro kommet over idéen om å lage et album som forteller en historie fra start til slutt. En historie om en ung mann som jobbet hardt hjemme på familiens farm og ble bitt av bluesen. Lærte seg å mestre bluesgitaren og satte kursen ut i verden på jakt etter heder og suksess. Bare for å finne ut at det han satte kursen ut for å finne, var det han allerede hadde der hjemme. En banal, men ikke oppdiktet historie. Noe av dette er garantert tatt fra Tommy Castros eget liv. 
Med sanger som «A bluesman came to town», «Child don’t go», «Hustle», «I got burned», «Blues prisoner», «I caught a break», «Women, drugs and alcohol» og «I want to go back home» forteller Tommy Castro historien som kunne blitt bluesverdenenes Grease-film gitt de rette skuespillerne. Det er en fin reise her, en historie om et liv som bluesmann, og det føles som en film å høre albumet låt for låt. Jeg hadde egentlig begynt å avskrive Tommy Castro, da jeg synes han har gjentatt seg selv mye over årene, men dette her sitter faktisk veldig bra og overbeviser meg om at mine fordommer var feil. Dette er et konseptalbum om en bluesmanns drøm og det å oppdage at «home is where the heart is».
Musikalsk er albumet også mer variert enn Tommy Castros album pleier å være. Funky, Chicago blues, R&B-drevet og soulfarget, og rock’n roll med dyp blå farge. Dette albumet gir deg alle fasene i livet til blues­artisten Tommy Castro. Låtene er for en stor del skrevet sammen med Tom Hambridge, låtskriveren som også er kjent for å gi Buddy Guys soloutgivelser fart og tyngde sent i karrieren. Når du hører låter som «Women, drugs and alcohol» på dette albumet, så kan du fort tenke at dette er en Buddy Guy-låt i all sin kraft. Tommy driver gitaren sin hardt som den gitarhelten han stod frem som tidlig i karrieren da han ga ut plater på Blind Pig-labelen.
Tommys soul-fargede stemme og hans melodiske bluesgitar binder dette albumet og denne historien sammen til et sterkt album, og jeg kan ikke se for meg annet enn at dette vil bli spilt helhetlig, som en fortelling fra a til å, på konserter når han nå i disse dager legger ut på sin første USA-turné siden pandemien startet. Tommy Castro er for meg ikke en av morgen­dagens navn og helter, og han har mer foredlet enn formet bluesen i motsetning til B.B. King, men han har alltid overbevist med sine konserter og hardtarbeid­ende stil. Som bluesens Bruce Springsteen & The E Street Band der bandet hans heter Painkillers. Dette albumet er en opptur i hans lange karriere. Et meget overbevisende elektrisk bluesalbum, en «film» du garan­tert vil like «å se».