La meg være ærlig: Jeg har alltid hatt enorm respekt for Jason Ricci som munnspiller. Teknisk sett er han på en egen planet. Banna bein. Mannen kombinerer tradisjonell bluestonalitet med en frapperende teknikk og musikalsk oppfinnsomhet som neppe noen tangerer. Hans sømløse og godt intonerte bruk av overblåsningsteknikken får ofte fraseringen hans mer til å låte som noe som kommer ut av Larry Carltons gitar enn ut av Little Walters munnspill. Visst kan det bli vel mye til tider, men samtidig snakker vi om en intelligent og gjennomtenkt maksimalisme som vitner om en som parer tekniske muskler med poetisk sensibilitet på en formfullendt måte. På den andre siden har jeg alltid slitt litt med den manglende kunstneriske helheten på Riccis tidligere album. Det har sprikt litt til alle kanter. På Approved by Snakes, som er Jasons første utgivelse som bandleder på sju år, synes jeg derimot hele prosjektet overbeviser. Basert på ofte mørke, funky groover og tidvis selvbiografiske tekster om rusavhengighet og indre demoner, låter Ricci som en desperat, skitten og svett blanding av Lou Reed og Mark Ford (Robbens munnspillende bror). Her er det låtene som står i fokus, og bandet er ikke redd for å ta seg god tid med å etablere solide stemninger og groover. Samtidig inngår det tidvis over-virtuose solospillet godt i den større sammenhengen, og overskygger ikke de enkelte låtene. Blant høydepunktene på plata finner vi åpningskuttet “My Lover Is A Dope Whore” (!), seige “Terrors Of Nightlife” og funky “515”. Absolutt verdt å sjekke ut for de som ønsker noe mer enn å svinge på danse­foten!