Vår eminente bluesrock­stjerne overbeviste igjen da han for ikke lenge siden ga ut «Royal Tea». Et dobbelt­album (vinylformatet) spilt inn i Abbey Road Studio i London med alle vibbene ute for britisk rocks betydning både for Joe Bonamassa ­spesielt, men også for bluesen generelt på 60- og 70-tallet, med band som Free, Cream (Eric Clapton), Jethro Tull, Led Zeppelin.
Sammen med Bernie Marsden (ex Whitesnake) og legenden Pete Brown (fra Pete Brown & Piblokto) skrev Joe Bonamassa en intens bluesrock-hyllest til det engelske i bluesrocken og rocken som har påvirket hans karriere. Innspillingen av albumet foregikk bare et par måneder før korona brøt løs på alvor, så alle planer om å turnere og spille konserter med dette materialet har blitt kansellert gang på gang på grunn av situasjonen verden har vært inne i. 
Så hva gjør man når man ikke får gjort det man elsker, ikke får presentert et album som betyr mye for en som artist? Jo, man lager en konsert på egen hånd, med bare bandet og et imaginært publikum. Joe Bonamassa og bandet hans hadde spilt på legendariske The Ryman i Nashville. Stedet der bluegrassmusikken ble født, der Johnny Cash møtte sin June, og der maks antall publikummere er «bare» 2362. Et intimt sted som gjør noe med deg som artist og band. 
Publikum i salen var aldri et publikum, men som vi har sett på fotballarenaer et stort antall pappfigurer. I albumets liner notes forteller Joe Bonamassa om hvor sterkt han savner publikum. Men konserten ble sendt direkte, og mer enn 100 000 seere var «på» konserten, så et slags livepublikum hadde konserten. «Nøden lærer naken kvinne å spinne» heter det. Denne kvelden var Joe Bonamassa en naken kvinne. Desperat etter å få spille dette materialet live med sitt eminente band.
For Joe Bonamassa var selvsagt ikke alene. Reese Wynans på tangenter, Greg Morrow på trommer, Michael Rhodes på bass, Rob McNelly på andre-gitar, Jimmy Hall på munnspill og vokal, og koret med Jade McRae og Dannielle DeAndrea er en svær maskin. En erfaren gjeng der vel bare kordamene er yngre enn Joe Bonamassa. Mange av de andre kunne vært hans far. Et band som kan gå hvor som helst, og som strekker flere av låtene fra studio­utgaven av «Royal Tea» på dette glimrende livealbumet. Noen av låtene er «bare» 30-40 sekunder lengre i format enn på studioalbumet, mens andre er flere minutter lengre.
Lyden er som alltid god med Joe Bonamassa, og de rundt ham, bandet og produsent Kevin Shirley, fantastisk. Alle med et påkostet stereoanlegg får mye ut av dette live-albumet, og ekstra morsomt ved siden av materialet fra det meste av «Royal Tea» albumet (bare en låt han ikke spiller her) er hans cover-versjoner av Rory Gallaghers «Cradle rock» (fra Tattoo-albumet fra 1973), Jethro Tulls «A new day ­yesterday» (fra Stand Up-­albumet fra 1969) og ikke minst Yes-klassikeren «Starship trooper» (fra Yes Album fra 1971) helt til slutt. Bare de alene er verdt å sette av tid til dette albumet. Ikke det mest overraskende albumet fra Joe Bonamassa på noen måte, men nok et bånnsolid live-album med kanonlyd, og for oss som elsker britisk 70-talls rock helt essensielt i 2021. Sommeren blir ikke den samme uten!