Et tungt gitarbasert rockeband som henter tyngde fra 70-tallets britiske classic rock (Free, Status Quo, Thin Lizzy), men som mest av alt låter som et tungt bluesinfluert amerikansk rockeband med elementer av 70-tallets Allman Brothers Band, Lynyrd Skynyrd, ZZ Top og The Black Crowes. 
Det som gleder mest med dette albumet er dedikasjonen og nerven i hele albumet. Det er fet lyd, masse gitarer i arrangement slik du har hørt Allman Brothers Band og Lynyrd Skynyrds twin-guitarsound på sitt beste og ikoniske, vokal med en veldig amerikansk rockattityde som du elsker hos Black Crowes, og en ærlighet i hele albumet som om Thin Lizzy og ZZ Top hadde giftet seg.
Låtene er ikke av fullstendig "outstanding" materiale, men de svikter heller aldri, og dette er en overbe­visende plate du heller ikke skal la slippe under radaren. Du tenker for eksempel ikke et øyeblikk at dette «må være et norsk band», selv om gutta i bandet heter Svein Heimvik (gitar, vokal), Helge Smith Rønning (gitar), Geir Aimar Rogne (bass) og Zsolt Meszaros (trommer). Dette er musikere som har en fortid i fine rockeband som Divin Ducks og Mads Eriksens Band. Sistnevnte har vært en backingband-base for Chris Thompson fra tidligere Manfred Manns Earth Band i mange år.
Bandet dedikerer dette albumet til den avdøde TNT-vokalisten Tony Mills, en kjent rockesanger som tydeligvis stod bandet nært. Han synger på plata her, han hadde ideen til coveret og var i det hele tatt en sparringpartner for Texmanians. Det resulterer i en veldig fin reise gjennom dette albumets 10 låter dersom du betror deg til denne anglo-amerikanske rockeformelen som definitivt hører hjemme både i de tidløse classic rock, sørstatsrock og bluesrock-katalogene. Spesielt Texas ligger bandet nært musikalsk, det skjønner du nok også av bandnavnet.
Den fine følelsen av The Outlaws anno 1976 på åpningssporet «On the level» (gitaristen i dette bandet ble senere med i Lynyrd Skynyrd) med flerstemte harmonier i sangpartiene er en stolt åpning av albumet. Senere finner du referanser av Allman Brothers Bands musikk («Firewater»), JJ Grey & Mofro («Heartache in Detroit»), Status Quo («Brooklyn Heights»), Black Crowes («Truck on”), Thin Lizzy / Gary Moore (“Rebel”) og ikke minst ZZ Top (“Hard headed woman”, “Passion drive”). Og de leverer en sørstatsrock-ballade ala Lynyrd Skynyrd med herlige «Nevermore». 
Alle referansene bandet benytter er i positiv betydning. Texmanians lever denne rocken med hjerte og sjel til fulle, og jeg tenker at med litt mer hardtsittende låter kunne bandet slått gjennom med dette soundet i USA. Det er nære, det er ekte saker, og Texmanians har uten tvil hevet seg betraktelig siden forrige album, «No Man’s Land», for noen få år tilbake. 
Texmanians er med på å gjøre sommeren i rocke­foten for meg. Verdt å sjekke ut om du har denne fete amerikansk-fødte rocken i hjertet!