Fremme ved sitt femte album er det klart at den tradisjonelle bluesen hentet ned fra juke joints i Mississippi slåss for plassen sin hos bluesens fremste band i bluesens hovedstad Not­odden. Blues, rock’n roll og r&b henger nøye sammen, og etter å ha formidlet sine versjoner av R.L. Burnside og Junior Kimbrough, etter å ha tatt sitt forhold til Rolling Stones bluesbaserte rock inn repertoaret, så har Spoonful Of Blues kommet dit at de er litt av mye. Og det forvirrer litt når man hører på «Howlin’ Screamin’ and cryin’». Låt for låt er det mye å like og gi tommel opp for, men som album henger ikke alt sammen. Et positivt trekk ved utviklingen til Spoonful Of Blues er at de mer og mer har blitt en trykkoker av et hardt­spillende r&b rockeband ikke ulikt J Geils Band i deres tidligste fase. Åpningslåta «Rockin’ at midnite» er veldig J Geils Band, liksom «Take you higher» som har litt merseybeat- og Dr. Feel­good-følelse også. Og har vi først krysset r&b-sporet fra USA til England så kan vi følge opp med den britiske følelsen i «Hard graveled roads». Spoonful Of Blues har like mange musikalske røtter i England som i USA, så det er kanskje ikke unaturlig at de hopper litt frem og tilbake, men den engelske Blues Brothers-utgaven på «Highway fever» så jeg ikke komme. En av to kalkuner på denne plata etter min mening. Den andre er forsøket på å gjøre britisk folkrock i retning Al Stewart og hans generasjon med litt større allsang-faktor. Beklager, den har åpenbart fått en del radio­spilling, men hadde jeg fått den på radioen så hadde jeg nok skiftet kanal. Popmusikk og publikumsfrieri er ikke Spoonful Of Blues’ greie. Da gjør de det mye bedre når de rocker helt inn på Bigbangs territorium med «Oslo City of love». Den sitter. Få den på radioen for svingende! Den rå jukejoint/Mississippi bluesen kommer velkomment inn med tittelsporet på denne plata. Den gnistrer. Dette er noe bandet gjør bedre enn noen andre på denne siden av Atlanteren, så vi hadde kanskje kunnet fått mer enn bare en slik perle? Stones-­rockeren «One of the boys» sitter også tøft med akkurat det røffe gitarriffet og den vokalen som en slik låt trenger. Satt sammen med J Geils Band-elementene på denne plata er det ingen tvil om at Spoonful Of Blues kunne gjort en god jobb som oppvarmere på en Stones-konsert. Jeg kødder ikke! Jeg synes også at den tunge edgy, ja nesten Iggy Pop-pregede rockeren «Let’s do it», er en liten killer på denne plata. Og at det solide brekket med munnspillet i en bluesy ballade kalt «See my baby home» er velkomment fra et band som fyller mange av låtene sine med mye lyd. Alt i alt et album det er lett å like om man har den rå bluesen, den litt primale Stones/Iggy Pop- rocken og r&b sjelen til J Geils Band som foretrukne preferanser. Litt vinglete album, et par kalkuner, men veldig mye bra. Og hvilken låt er Little Stevens favoritt her, som vel har blitt godt kjent med gutta de siste årene, jo – det må være «Rockin’ at midnite». Garantert!