Bluesnews

Mens det vanligvis gjerne er rundt 1000 gjester hver kveld på den populære festivalen, var antallet i år nedskalert til 300 pr. kveld. Det var god plass og mulig å holde god koronaavstand. Området var delt i en øvre og nedre kohort, og det var tilrettelagt for at det skulle være færrest mulig treffpunkter.

Festivalen blir arrangert på Christian Gaard Bygdetun, et fantasifullt byggverk i brattbakken over det lille ferjeleiet i Hjørundfjorden på Møre. Det er ikke mulig å kjøre bil til Trandal, ferje eller båt er eneste adkomst. Været var i år så absolutt på arrangørenes side. At solen skinner og det er 25 varmegrader dag etter dag er ikke noen selvfølge på nordvestlandet. Men denne helgen vant området værbingoen, og festivalen kunne nytes i shorts og sandaler mens sola skinte til langt på kveld. Omkranset av høye og spisse fjell, og med utsikt til Hjørundfjorden under, er omgivelsene spektakulære, noe de tilreisende artistene også lot seg imponere av. Alt i alt ble det en vellykket festival for et festivalsugent publikum. De få billettene var blitt revet bort på kort tid.

Blues´n´Groove Company 
Festivalen åpnet fredag med Anita Nordheim (bildet over) og hennes Blues´n´Groove Company. Anita har en flott stemme, og trakterer også saksofoner. Hun gjør en god jobb som bandleder for en gjeng med dyktige musikere. I tillegg hadde bandet med seg en "tight" blåserekke, som ytterligere dro opp temperaturen.
Med solen i øynene sørget bandet for at Trandalpublikummet fant grooven først som sist, det svingte veldig bra og bandet var en svært positiv opplevelse.

Bent Patey
Bent Patey og Løsjakkene, et band bestående av Patey og lokale krefter (basert på musikerne fra Sunnmøre Baarelag), var neste band som var klare på scenen. Patey har spilt på festivalen flere ganger tidligere, og trives godt på Trandal. Bent Patey har lang fartstid innen jazz og blues, og har bandet Patey´s Pipe, Han har også spilt i Bryggerigangen Bluesband, som han var med å starte i 1978, samt i Lotus og flere andre band. Han er i tillegg til musiker både låtskriver og musikkskribent.
Bandet stilte med intet mindre enn fire gitarister,  og alle musikerne ga hverandre plass til å briljere med en solo etter tur. På vokal hadde gjengen fått med seg Knut Eilifsen, kjent fra både Woodleg Odd, BokkeReidars Bluesband og som deltager i The Voice. I tillegg til kjente coverlåter, hørte vi også låter fra Woodleg Odd og Bryggerigangen. Det så ut til at de koste seg veldig i hverandres selskap, og koste seg gjorde publikum også.

Bent Patey sammen med musikere fra Sunnmøre Baarelag. Under: Jørgen Sandvik.

Jørgen Sandvik
Siste band ut fredag, var Jørgen Sandvik og hans Permanent Vacation. Jørgen ble belønnet med en Spellemannspris for sitt første soloalbum, og har fått strålende kritikker for både plate og livejobber. Selveste Knut Reiersrud har blitt en av hans fans.
Jørgens blues er inspirert av både Mississippi Hill Country blues og ørkenbluesen fra Vest-Afrika, og har en deilig, suggerende, repetitiv rytme som er solid forankret i bluesen. Med Jan Petter Myklestad på vekselvis munnspill og perkusjon ved siden av seg foran på scenen, og en meget dyktig rytmeseksjon, ble det en fantastisk oppvisning på fredagskvelden. Publikum var storfornøyde, og svingte seg i dansen (kun innen egen kohort, selvsagt).

The Norwegian Soulband 
Lørdag åpnet Bent Patey og Løsjakkene programmet med et nytt sett med fengende gitarblues.
The Norwegian Soulband hadde tatt turen til Trandal, og bandet både overrasket og imponerte publikum på Christian Gaard denne lørdagskvelden. Med et tett band i ryggen sjarmerte den eminente vokalisten Kim Rune Hagen publikum i senk. Han har et fantastisk stemmeregister og er en entertainer av rang. Soul og funk sitter i kroppen, og bandet leverte perler på rad og rekke, både coverlåter og eget materiale. 
Mange husker Kim Rune fra den norske MGP-finalen i vinter. Da han fra scenen i Trandal annonserte Sam Cooke-klassikeren A Change is Gonna Come steg stemningen merkbart. En inderlig og alvorlig låt, som Cooke skrev som en kommentar til forholdene for afroamerikanere i USA på 60-tallet, etter at han og hans band var blitt nektet adgang til et motell i Louisiana fordi de var svarte. Ikke alle vokalister kan bære denne flotte sangen, men for Hagen er låten midt i blinken. En fantastisk versjon som sørget for at publikum var som trollbundet. Vakkert!
Senere tok Kim Rune seg en tur med mikrofonen opp på tribunen, og før det var slutt kostet han også på seg en tur på dansegulvet foran scenen til stor jubel.
Bandet har i senere tid skrevet en del egne låter som kan høres på deres nye album som vil bli sluppet 6. august. De avsluttet settet med en låt fra denne kommende platen, Tender Touch.

Kim Rune Hagen i The Norwegian Soulband. Under: Tora Dahle Aagård.

Tora
Tora er en artist og et band som har fått mye oppmerksomhet de siste årene, og arrangørene var kry over å ha fått tak i denne gjengen til årets festival. Tora Dahle Aagård er strålende i front av bandet, og trakterer gitar, sang og kontakten med publikum på en eminent måte. Hun er sjarmerende og nedpå, og forteller gjerne en liten historie mellom de gode låtene. Bandet har laget en veldig kul ramme rundt konserten, med innspilte lydeffekter som en intro til konserten.
Settet ble litt forsinket etter noen tekniske problemer med utstyret, men snart kunne bandet starte sitt kule sett. Hele bandet var tent, og leverte en tøff konsert.

Sunnmøre Baarelag
Avslutningen lørdag kveld sto Sunnmøre Baarelag for. Et legendarisk band på Sunnmøre, med røtter i studentmiljøet i Ørsta. Bandet feiret 40-årsjubileum i fjor, noe som av naturlige grunner ikke kunne feires skikkelig. Som de selv sier, dette er egentlig ikke et bluesband – men de spiller med hjertet.
Da de kjekke kara stemte opp litt før midnatt lørdag på Trandal, var det mange som var klare for å høre kjente og kjære sanger. For en stakket stund var både bandet og publikum tatt med tilbake til det glade 80-tallet, da bandet startet opp.
Den første låten de spilte, Ivars Blues, er en låt til minne om bandets første trommeslager, Ivar Bjarne Hovden, som trakterte trommene i mange år, og som døde i 1996. 
På innstendig oppfordring avsluttet bandet med klassikeren Fergemann på vei som et ekstranummer, og mange stemte nostalgisk i. (Bildet under).

Festivalens faste lydmann, Erik Walderhaug, har jobbet på alle utgavene av Trandalblues, og gjorde også i år en fantastisk jobb. 
Festivalsjef Terje Myklebust forteller at de utenlandske bandene som først var booket til 2020, så flyttet til 2021, nå er flyttet over til festivalen i 2022. Så er det bare å håpe at grensene da er åpne og musikere fra utlandet igjen kan reise til Norge. Men ikke for det, vi har mange bra band og artister i Norge også, og om det er noe 2021 har vist oss, så er det at de godt kan bære en festival. 
Helgens konferansier, Kyrre Grimstad, kunne avslutningsvis takke publikum for en fin festival, og ikke minst; han lovet at det skal bli bluesfestival på Trandal også neste år. Forhåpentligvis er verden da tilbake til normalen, slik at enda flere kan få oppleve festivalen på dette unike stedet med den fantastiske utsikten.

Vi takker for en nydelig helg på Trandalblues!