Det må innrømmes at noen ganger er det bare herlig å stelle med blues. Og når man får den siste utgivelsen til Florida-baserte Selwyn Birchwood på bordet (og i spilleren), så er det en slik dag. ‘Pick Your Poison’, som den heter denne andre Alligator-utgivelsen hans, er breddfull av himmelsk gitar og ditto lap steel. Han er rene trollmannen på lap steel’en, noe som kanskje ikke er så rart etter å ha spilt lenge med Sonny Rhodes. Birchwood har spilt gitar siden han var 13, og da han var 17 så var det kun Albert King, Freddie King, Muddy Waters, Albert Collins og Buddy Guy som gjaldt. Han ble ‘oppdaget’ av Alligator-boss Bruce Iglauer da han vant International Blues Challenge og ble ‘Albert King Guitarist of the Year’ i 2013. Hans første utgivelse ble ‘Don’t Call No Ambulance’ (2014), og han ble fort lagt merke til med sin tøffe stemme, og god på både ordinær gitar som på lap steel’en. På ‘Pick Your Poison’ ser­veres vi moderne blues, med masser av gitar og saxofoner, og vi er innom et helt spekter av blå-aktig musikk. I mine ører, langt fra blues alt sammen, men likevel for det aller meste ufattelig fengende og funky. Og de nevnte saksofoner, traktert av Regi Oliver, har selvsagt mye med dette å gjøre – og vi får mye av dem! I åpningskuttet ‘Trial By fire’ spiller Oliver forresten fløyte også. Ren trolldom! Og trolldommen, mystikken og nerven klarer Birchwood å ta med seg gjennom nesten hele utgivelsen. 32-åringen har skrevet alle skivas 13 låter sjøl, og tekstene preges av iakttagelser i dagens samfunn, noen ganger levert med lun vri, andre ganger langt mer formanende. Høres nesten ut som om mannen vil noe, sånn rent utover det å formidle fin musikk. Selwyn Birchwood er en fyr jeg tror vi gjør lurt i å legge oss på minnet. Det virker som mannen har langt mer å fare med enn gjennomsnittet av dagens unge blues/rock-gitarister. Birchwood klarer imidlertid ikke å holde på denne anmelders fulle konsentrasjon hele skiva igjennom, så derfor ender poengskåren et hakk lavere enn det jeg lenge hadde tenkt meg.