Anført av frontduoen Tommy Tito på gitar og Jon Lausteen på rytmegitar og slide har dette bandet markert seg som noe spesielt i norsk blues. De vant Union Bluescup i 2015 og turnerte hele 2016 som Unionsband fra kyst til kyst som et band som har mye av 70-tallets eklektiske vesen over sine jambaserte låter. Med et sound som er skrudd ut av det pene og polerte, med effekter, lyden av bakrom og vreng, som skaper mye originalitet og rå sjel leverer de et spennende debutalbum som vokser etter flere lyttinger. Tito Lausteen Quintet er ikke noe A4-band hverken innen sin rock eller sin blues! Resultatet på «Season Of Treason» beviser enda en gang hvilken «utdannings-institusjon» Unioncupen har vist seg å være. Det popper opp med det ene sterke bandet etter det andre i et system jeg tror mange ute i den store verden misunner oss. Bare hør ordentlig etter på åpningslåta «I can’t remember» som er albumets virkelig sjeldne perle. Det starter ut som et moderne Blues Brothers med tung blues, duvende piano, fete blåsere som kan være programmerte, og et svært lekent vokalarrangement. som et skittent Steely Dan. Svært inviterende og groovy feståpning av en låt med en spiss og effektfull produksjon som stikker seg ut like mye som låta. Og plutselig banker de på slutten av låta løs som et hardt rocka Black Crowes med lekne jazzrock-elementer i tangentene. Svært uventet. Svært forfriskende. Og albumet fortsetter slik. Forfriskende spenning fra skitne AC/DC-riff på «Waiting for the call», en låt som også har en viss Mick Jagger/Rolling Stones-attityde blandet med mer Black Crowes-rock’n roll. Igjen med denne friske, møkkete lyden. Reggae-beat med en viss Crosby, Stills & Nash singer/songwriter-nerve sniker seg inn på «Early in the morning» sammen med assosiasjoner til sine norske kolleger i The South. Rå og groovy rock smeller til med Frank Zappas frekkhet og tunge og freaky bluesgitarer på «Where it’s cold». Med en viss jammete struktur og litt jazzføleri bak tangentene er dette ikke musikk du hører på hvert gatehjørne. Hverken i Norge, London eller New York. De øser av seg litt fete 70-talls rockevibber på samme måte som Pristine, med litt Deep Purple-orgelgroove på «Hell and back», og slenger innom en moderne singer/ songwriter-groove i låta med både funk og jazz-vibber i slekt med 90-talls fenomenet G Love & Special Sauce. Litt syrete Jeff Buckley, som ender opp i en intens bluesy rockejam i midtpartiet av den type Madrugada kunne gjøre i sine beste år på «How it feels» (syv og et halvt minutt), som forsterker følelsen av at Tito Lausteen Quintet er noe av det mest spennende innen norsk rock og blues. Og så mye, mye mer! Og hva passer vel da bedre enn å avslutte med rå ZZ Top-influert bluesrock på «Norwegian women» med gitarlyden til The Kinks på «You really got me», og en ­sugende soulballade i «Face the words» med en veldig sjelfull vokalprestasjon. Sistnevnte så minimalistisk, nede og «breathtaking» at man blir helt satt ut. Denne plata anbefales!