I utgangspunktet er det lite ved dette supersoniske og fete bluesrock-bandet fra Los Angeles som tiltrekker meg. Rent bortsett fra at det er en trio med glimrende musikere med stor tyngde og kraft, selv om det blir musikalsk litt for mye funky og countryrockete og sørstatsrockete show-off for min del musikalsk. Men jeg lærte i det minste en lekse da jeg så bandet live på Notodden. Supersonic Blues Machine fungerer særdeles bra som liveband, særlig når de sper på med gitaristrekka fra helvete: Walter Trout, Steve Lukather, Robben Ford og Billy Gibbons, slik de gjorde på Notodden. Middels låter ble til en stor fest, og ikke en muskel var avspent før 12 timer etterpå. Da allsangen og gitarsoloene fortsatt ljomet i øregangene. Dette er oppfølgeren til deres debutalbum, «West Of Flushing, South Of Frisco» fra 2016, og beskrives av bandets motor og elegante rocka bassist og produsent Fabrizio Grossi som soundtracket for en biltur mellom Los Angeles og San Francisco. Da fortrinnsvis med automatgir, for den drivende funky rytmen på hele albumet kommer til å føre til at du tramper klampen i bånn og får sheriffen etter deg! «Californisoul» er et bedre album enn debuten, men fortsatt ikke det jeg vil kalle fantastisk på noen måter. De er funky og bra slik Was (Not Was) en gang svingte innom både soul, rock og blues uten å slå hodet i taket på noe punkt. På sitt mest funky rocker de som Living Color på «The stranger». Det er mye kraft i det Supersonic Blues Machine gjør. Bandet fungerer som en bluesrockens supergruppe på grunn av den musikalske tyngden, gjestegitaristene fra helvete og et liveshow som er mer fra samme liga som band som Aerosmith og ZZ Top enn noe annet band i blueskategorien i dag. Noen av låtene på dette albumet, som «Broken heart» (med Billy Gibbons fra nettopp ZZ Top), «Bad boys» som nesten høres ut som Red Hot Chili Peppers, «Elevate» med vår tids Jimi Hendrix i Eric Gales på tung elektrisk gitar, og en r&b-drevet «Hard times», høres ut som en Lenny Kravitz med Toto-gitarist Steve Lukather i aksjon bak gitarriffene. Alle gitaristene som var på Notodden deltar på dette albumet på en låt hver. Også Robben Ford på «Somebody’s fool» og Walter Trout på «What’s wrong». Legg til Eric Gales, så er gitarrekka på Supersonic Blues Machines andre album direkte imponerende. Albumet i seg selv er ikke like imponerende, men det er en god del bedre enn debuten etter min smak. Skal du se bandet live, som anbefales, så må du uansett sjekke ut dette albumet. Du kan komme til å elske det. På en biltur fra Los Angeles til San Francisco, eller Oslo til Bergen.