NORDGARDEN
NORDGARDEN
Changes
Blue Mood Records
Et meget sterkt americana og singer/songwriter-album
Terje Nordgarden, opprinnelig fra Hamar, har gitt ut seks album siden 2003. Inderlig opptatt av låtskriver-kunsten som hører hjemme i katalogene til størrelser som Jeff Buckley, Elliott Smith og Ryan Adams og kanskje også noe av det vår egen Jarle Bernhoft gjorde for noen år siden da soul/blues-nerven var mer klassisk enn den popflirten noe av det han gjør nå har endt opp med å bli. Hva skal barnet hete, spurte presten! Blandingen av elementer fra James Taylor-soul til Ryan Adams-americana til John Mayer-blues og The Bands singer/songwriter folkrock veksler på et intimt album som gjør det vanskelig å kategorisere. Terje får mye ut av stemmen med innlevelsen og følelsene som fester dette albumet mer og mer i bakhodet på kvalitets-søkende musikkelskere. «Changes» låter som et high-end stereoprodukt med musikere som har stramhet og løs groove på samme tid og som tydelig viser liksom Joakim Tinderholts seneste plate hvilket nivå norske musikere ligger på i verden i dag. Helt toppklasse. Det er bare å søke etter Steely Dan-grooven på «Side of the road» eller Bo Kaspers Orkester-følelsen med pianoet i sentrum på «Wide open spaces». Dette er et meget sterkt norsk americana og singer/songwriter-album med finesse både i låtskriving, sangprestasjon og musikerprestasjoner/arrangement. Med hjelp fra produsent Christian Engfelt i Paradiso Studio i Oslo har Hamar-gutten skapt sitt paradis. Som for første gang under denne artistens navn Nordgarden også selges i vinylformat med herlig utbrettscover. Den klart foretrukne måten å høre dette albumet på. Som en bok med Side A og Side B. «The storm» som åpner side B med masse dramaturgi, og store følelser treffer deg på en helt annen måte når du må snu plata enn når du hører på Spotify eller CD. Tro du meg, det er skjønnheten med vinyl! «Changes» er en plate å anbefale som passer perfekt til den innetiden vi nå er inne i med mørke og sne og is ute og varme lyttestasjoner inne. Med låter som «Don’t need nobody», «Come on, come on, come along» og “Right now (Love is hell)”, der sistnevnte kunne vært sunget med større levd liv-følelse med stemmen til Tom Waits, føler jeg, er albumet en favoritt i heimen min i alle fall. Spilt inn med one-takes, eller nokså nært, med bandet i studio på samme tid har nerven kommet fint over i rillene. Nerven fra livets betroelser og intime sjel. Ingen kommer uten feil og mangler her i livet, og med følelsen av at timingen henger litt igjen her og der, som på pianospillet på «Don’t need nobody», gir bare musikken så mye mer ekstra liv enn følelse av å være feil i mine ører. En norsk singer/songwriter med alle fargene du trenger til neste sommer!