Nå og da dukker det opp bluesartister som har blues-størrelser som forelder eller søsken. Noen av dem har absolutt det talentet som skal til uavhengig av opphav eller familiære bånd. I farten dukker Shemekia Copeland, Mud Morganfield, Lurrie Bell og familien Neal opp. I motsatt ende er de som i større grad enn talentet, har et kjent navn som springbrett. Kanskje er jeg urettferdig, men Elmore James jr. hører for meg til i denne kategorien. Hvor skal jeg så plassere Benny Turner. Han har i hvert fall ikke navnet til sin berømte storebror å vise til. Fem år etter at Fred, som han ble døpt, så dagens lys, hadde mamma King funnet seg en ny mann og lille Benny kom til verden. I biografien “Survivor - The Benny Turner Story”, kan du lese alt om Bennys oppvekst med halvbroren, Freddies musikalske påvirkning på lillebroren og ikke minst det sterke vennskapsbåndet mellom de to. Mens Freddie ble en av de store bluesartistene på seksti og syttitallet, en av de tre King’ene, ble Benny bassist i forskjellige blues-, r&b- og gospel-konstellasjoner, før han etterhvert fikk traktere firestrengeren i brorens band. Da Freddie døde i 1974 gikk dette så sterkt inn på Benny at han la musikken helt og holdent på hylla. Det skulle ta kompisen Mighty Joe Young alt han hadde av overtalingsevner å få Benny til å tørke støv av bassen. Etterhvert flyttet Turner til New Orleans og bekledde bassplassen i bandet til Marva Wright, og først da hun døde i 2010, var det tid for sidemannen å innta førersetet i eget band. Hvorfor skriver jeg alt dette istedenfor å bedømme den nye skiva til Benny Turner? Kanskje fordi jeg ikke helt får fot på musikken hans. Jeg har hørt de to foregående albumene hans, og hørt ham live. For meg er Benny Turner en “flinkis”. Alt er “rett” gjort. Flinke folk i bandet, blås og tegenter. Alt førsteklasses. Men det hele mangler litt sjel. Jeg tror liksom ikke helt på Benny Turner. Og når han nå tar for seg av brorens skattekiste, har han liksom fasiten hele tiden å måle opp mot. Kanskje burde jeg tenke, ære være Turner fordi han ikke prøver å kopiere brorens distinkte og til tider frenetiske gitar og vokal. Han har for eksempel latt være å prøve seg på noen av Kings mange instrumentaler. Det du får her er versjoner av “Have You Ever Loved A Woman”, You’ve Got To Love her With A Feeling”, “I’m Tore Down” og “Same Old Blues”, sammen med ikke fullt så kjente låter fra Freddie Kings repertoar. Perler fra Shelter perioden som “Going Down”, “Palace of The King” og “Me And My Guitar”, er utelatt. Best kommer Turner ut av det på rockeren “See See Baby”, med New Orleans-groove, “Mojo Boogie”, hvor han har med seg Carolyn Wonderland på slidegitar, og avslutningskuttet “Same Old Blues”, som ligner mye på originalen, med smakfullt piano og gitar. Og så “I’m Tore Down”, en litt eldre innspilling, siden både Marva Wright og Otis Clay, som hjelper til på vokal, er døde. Liker du moderne blues, uten for skarpe kanter, kan du nok ha en fin kveld sammen med “My Brothers Blues”. Personlig hadde jeg ønsket at det rusket og reiv litt mer.