Med attityden til Screamin’ Jay Hawkins og tyngden og gitartrøkket til Jimi Hendrix kommer Florida-gitaristen og bandlederen Albert Castiglia med et dundrende syvende studioalbum. En fantastisk bra gitarist som flerrer lerretet hele veien på et hvileløst og sydende rocka bluesalbum. Heftigere enn noe Albert Castiglia har gjort tidligere i karrieren. Albert Castiglia har en sterkt oppadgående kurve og er åpenbart på «bølgen» kreativt sett. Det som fungerte så bra på hans forrige album «Big Dog» er tatt med videre når han har fått seg et nytt og enda tyngre band. Et band med de samme kreftene som vi husker og elsker Jimi Hendrix Experience for på slutten av 60-tallet. Det er mange likheter her faktisk. Albert beskriver sin nye trommeslager Brian Menendez som en Ginger Baker eller Mitch Mitchell og bassisten med den fete tonen som en Bill Wyman eller Calvin «Fuzz» Jones. Han har også denne gangen med seg noen venner i Sonny Landreth (slide), Mike Zito (gitar/sang), Lewis Stephens som spilte med Freddie King i sin tid (keyboards) og Johnny Sansone (munnspill). For et lag! For å gjenta den gode følelsen fra «Big Dog» har Albert lagt innspillingene til samme studio, Dockside studio i Louisiana. Stedet har utløst ”en greie” for Albert som gjør at han ser for seg å spille inn alle sine kommende plater i dette studioet. Følelsen han leverer på dette power-trio bluesalbumet imponerer igjen, om enn på en annen og mer primal og tungt rocka måte enn glimrende «Big Dog». Født i New York, vokst opp i Florida og fast bestemt på å bli en Chicagobluesmann da han ble invitert med i turnébandet til legenden Junior Wells på flere verdensturneer på 90-tallet, er Albert Castiglia å regne med som plateartist. Han har den kraften som Jimi Hendrix besatte, og har lært mye av tiden med Junior Wells og vennskapet med Mike Zito. Albert slenger ikke unødig med sitt opphetede gitarspill, men bruker kraften og sitt dynamiske unge backingband og gjesteartister riktig på en sterk ny plate for deg som liker elektrisk og tung blues. Dette albumet er som en hammer, og Albert er i en helt annen bane etter at han entret Dockside studio for et par år siden. Men han husker hvordan det var å være en ulykkelig og strevende artist i årene etter at Junior Wells gikk bort, og han prøvde å stable sin egen solokarriere på bena uten støtte fra noen, hverken musikere eller musikkbransje. Med tekst skrevet av ingen ringere enn Cyril Neville er «Unhappy house of blues» den kanskje mest personlige låta på plata, selv om Albert på denne bare har skrevet musikken. Med to låter skrevet av vennen og medmusikeren Mike Zito i «Hoodoo on me» og «Quit your bitching» er Albert Castiglia like imponerende som på «Big Dog». Bare tyngre!