Eilen Jewell
Eilen Jewell
Down Hearted Blues
Signature Sound
Ikke én dårlig låt
Country. Bare navnet får noen til å få vond smak i munnen. Country, eller køntri som de sier, for virkelig å vise avstand til musikkformen og alt dens vesen, uten å reflektere over at bak den kommersielle og megaselgende musikkindustrien, finnes en enorm underskog av artister som har en helt annen tilnærming til countrymusikken. For å markere at dette er noe annet enn høy cowboyhattføring, steelgitarer og Garth Brooks, har merkelapper som alt. country, no depression og americana dukket opp. Og her, i dette landskapet, finnes noe av det mest spennende i dagens populærmusikk. Særlig der hvor blues og country møtes, slik det gjorde i 20-tallets Mississippi, der ”The father of country music” Jimmie Rodgers og afro-amerikanske bluesartister gjensidig påvirket hverandre. I dag har vi artister som f.eks. Lucinda Williams og Ray Wylie Hubbard som suger til seg fra begge bryst. Og så Eilen Jewell. Jewell spiller country og blues smaksatt moderne folkemusikk, med en dæsj av rockabilly, og innimellom en kledelig dose av twang-gitar. På “Down Hearted Blues”, hennes åttende album, har hun tatt steget helt over i bluesen. Eller har hun det? Hun han i hvert fall tatt for seg et dusin blueslåter som hun tolker. Alt fra Bessie Smith og Memphis Minnie til Otis Rush og Willie Dixon. Bandet hennes spiller semi-akustisk, og det er mange fine små detaljer og luft i innstillingene. Og så er det hele tiden det lille anstrøket av rockabilly med ståbass og enkelt trommesett. Og jeg tror på Eilen når hun synger blues. Det er ekte, og det er hele tiden den lille Patsy Cline-knekken i stemmen, som viser at hun har vært i den berømmelige smeltedigelen. Her er ikke én dårlig låt, men jeg må trekke fram åpningssporet, en tolkning av swampblues-artisten Charles Sheffield sin “It’s Your Voodoo Working”. En låt som alene er verd prisen på albumet. Soulblues-artisten Albert Washingtons “You Gonna Miss Me” er og snadder, og tolkningen av Otis Rush-låta “You Know My Love” har høy gåsehudfaktor. Så lenge det ikke dukker opp noe helt eksepsjonelt på tampen av året, er dette årets album for meg.