SAMANTHA FISH
SAMANTHA FISH
Belle of The West
Ruf Records
En miks av country-assosiasjoner og Mississippi-blues
Veldig løs og sloppy stemning på Samantha Fishs nye album som raskt følger opp den glimrende «Chills & Fever» fra tidligere i år. Den var en moderne twist i blues og r&b som låt friskt og uimotståelig ungdommelig og fengende samtidig som den var rotfestet i en klassisk 50/60-talls inspirert popkultur. Osende av r&b og soul og blues med en sjel jeg aldri hadde tiltenkt denne dama fra Kansas. Samantha Fish åpenbarte seg plutselig som noe langt mer enn en blues-babe. Nå har hun landet en plate som er mye mer «sett deg ned ved leirbålet», eller «heng ved den intime juke joint-baren nede i Mississippi». Veldig annerledes. En utfordring for et publikum som fant «Chills & Fever», men lytter du ordentlig finner du samme sjelen og nerven selv om stilen er en annen. Sammen med produsent Luther Dicksinson fra North Mississippi Allstars har Samantha Fish igjen laget en bemerkelsesverdig ekte plate. En plate som favner hennes americana/roots-kvaliteter som en Neko Case på et par låter, og når det gjelder bluesen så går hun mer i retning Mississippi enn Chicago. Med stil. Hun sier selv at dette er et singer/songwriter-album. At albumet er veldig personlig. Hun ville ikke dynge på med gitarer på denne plata, selv om et par låter har endt opp ganske tungt med gitarer til slutt likevel. Hun ville side om side med sine americana-inspirasjoner blande inn skitten og ekte jukejoint-blues fra North Mississippi. Fra tittelsporet «Belle of the west», skrevet av James Mathus kjent fra Squirrel Nut Zippers, fremført i beste Neko Case-ånd, til R.L. Burnside-klassikeren «Poor black Mattie». Lightnin’ Malcolm dukker opp som gjest på sistnevnte. Han gjorde seg sterkt bemerket som Årets Nykommer under Blues Music Award for åtte år siden, og sånn sett ligger i samme løype som den Samantha Fish nå selv har staket ut. Løypa som fornyer og foredler bluesen for neste generasjon. Men plata er som sagt en miks av country-assosiasjoner og Mississippi-blues. Samantha har fått med seg Lillie Mae Rische på fele og vokal på sistnevntes «Nearing home». En lengtende country/folk/bluegrass-låt skrevet av dama som først ble oppdaget av mange i Jack Whites liveband. Samantha avslutter med sin egen møkkete utgave av Mississippi jukejointblues med «Gone for good» og albumets dualitet virkelig har spilt ut all skjønnhet og nerve. Selv om forrige plate var mer umiddelbar enn denne så er den like overbevisende fra ei dame som må ha fått noen kreative piller av det sjeldne slaget siden hun kan klare en slik plate bare et halvt år etter forrige perle. To veldig overbevisende og veldig forskjellige plateutgivelser! Jeg tror du vil bli overbegeistret over nerven, friskheten og den intense sjelen Samantha Fish, sammen med ikke ubetydelige Luther Dickinson (som virkelig har begynt å gå sin far Jim Dickinsons fotspor som produsent), gjør her. Det handler om å fortelle historier, ekte historier om livet og følelser, fra countrytradisjoner til møkkete Mississippi blues. Hun håndterer begge deler glimrende!