Den irske bluesdama er et stort idol i hjemlandet, og for oss som liker bluesens sterkeste damer har hun vist oss at du ikke trenger være amerikansk for å komme opp på Bonnie Raitts nivå. Både som gitarist, låtskriver, melankolsk blues-formidler i Raitt/ Delbert McClinton-gata, og ikke minst som innehaver av en stemme som har den sprukne fasaden som gir låtene så mye mer sjel og følelse av levd liv, slik som også Bonnie Tyler har. Sånn sett en ideell duettpartner for Jonny Lang, skulle vi mene. Dette er kanskje en mer dempet og melankolsk og følelsesladet plate fra blues-­singer/songwriter Grainne Duffy enn vi har hørt før. Spilt inn i Coney ­Island og Boulevard Recordings Studios i California har hun skrevet nesten alle sangene selv sammen med sin faste gitarist, Paul Sherry. Hun har fått med seg selveste Doyle Bramhall II på gitar på låta «My love», i tillegg til noen få andre gjesteopptredener. Hans slide og gitarføleri har som vanlig en uvanlig høy klasse, og låta vil være en hit for alle som liker vokale stjerner som Beth Hart, Bonnie Raitt og til og med Bonnie Tyler. Det er faktisk et par låter til på dette albumet som Bonnie Tyler, med positivt fortegn, kunne gjort til egne slagere. Både låta «Home», r&b-balladen «Don’t you wanna know» og vrengen i vokalen på «Blame it on you» ville kledt den sprukne stemmen og det musikalske temperamentet hennes. I sum en veldig blå og nedpå plate som får frem mer av Grainne Duffys følelsesregister, slik du har opplevd henne på konsert i Norge mange ganger. Ikke en eneste dårlig ballberøring, som Drillo ville sagt, altså ikke en eneste svak låt. Hun henter frem mange av de nede-følelsene og balladetaktene som hennes forbilde Bonnie Raitt var så god på rundt Grammy-høsteren «Nick of Time» ca 1990. «Don’t wanna be lonely», en sterkt følelsesladet sang om ensomhet, «Open arms» med den skjøre folk/blues-nærheten som Joni Mitchell ble stor på rundt 1970, og åpningslåta «Where I belong» som igjen setter følelsene i sving som Bonnie Raitt i den siste blå timen. At hun legger inn litt følelse av folk/blues, som engelskmannen John Martyn og de som liker han vil like, gir plata en ekstra dimensjon som jeg synes hun kunne gjort enda mer av. Men bevares, denne plata holder mange høststormer og vinternetter, der de skal være. Ute!