De to herrer her er langt fra de første til å trekke trådene mellom Mali og Mississippi, og vi har vel for lengst lest opp og vedtatt at det er i Mali (og omkringliggende områder) at bluesen vår stammer fra. Videre finner jeg mange paralleller her til det arbeidet vår egen Knut Reiersrud gjorde på sin ‘Tramp’ i 1993, da han også var på ‘pilegrimsreise’ til Vest-Afrika. Dette prosjektet kom i stand da den lokale konsertarrangør i Litauen, Jay Svarplys, tok med seg Baba Sissoko til en konsert Mighty Mo Rodgers hadde der. Der, back stage på en sofa, fikk Svarplys klar beskjed om at Sissoko tente på det han hørte, og han ville opp på scenen til Rodgers. Det fikk han, de to fant fort tonen, og resten er godt oppsummert i tittelkuttet ‘Griot Blues’. Selv om Mighty Mo Rodgers og Baba Sissoko starter ut forholdsvis forståelig (for en europeer) med en låt (‘Shake ‘em Up Charlie’) som ikke er alt for fremmedartet, så tør jeg nok påstå at han ikke har gjort det så altfor lett for oss. Man skal stille med temmelig nullstilt sinn når man setter på ‘Griot Blues’, men jeg skynder meg å legge til at gjør man det, så blir det en veldig fin og stemningsfull opplevelse. Men Mighty Mo har i sannhet ikke gjort det så lett for seg sjøl heller. Sjøl snakker han bare engelsk, partner Baba snakker kun fransk, og for å gjøre den babelske forvirring fullstendig så hyret man tre italienske musikere til bandet. Neida, ingen av de to førstnevnte kan italiensk heller - snakk om å la musikken tale for seg! Alt-i-alt er vel de mest tradisjonelle blueslåtene, som nevnte ‘Shake ‘em Up Charlie’, ‘The Blues Went To Africa’ of ‘What Is The Color of Love’, de låtene som faller først på plass, men de som er mere i afrikansk griot-tradisjon (’Donke/Dance’, ’Djeli/Griot/Storyteller’ og ’Mo Ba’) krever litt mere av oss nordboere. Men gi dem tid, og de kommer. Tenker jeg. Mighty Mo Rodgers tar seg av vokal og keyboards, Baba Sissoko trakterer afrikanske instrumenter som ngoni, tamani, djembe og kalimba, i tillegg til vokal, mens italienerne Luca Giordano (gitar), Walter Monini (bass) og Pablo Leoni (trommer) utgjør bandet. I tillegg bidrar Dizzy Dale Williams med gitar på et par låter, Darryl Dunmore trakterer munnspill på et par og Saint Willie har med seg fløyta si på ett kutt.