Joe Bonamassa skuffer ikke når han returnerer med nytt studio-soloalbum to år etter knallsterke «Blues Of Desperation».

Og mellom disse har han laget sitt beste coveralbum sammen med Beth Hart («Black Coffee») og hyllet den britiske bluesrock-boomen med låtene til blant annet Jeff Beck, Clapton og Jimmy Page som bare han kan. I sin prime time som artist er han produktiv som få og har allerede sørget for å få seg et stort navn i blues- og rockegitar-historien. I slutten av september kommer han til Oslo. Bare nevner det!

Han smeller i gang med «Evil mama», som er i den amerikanske litt psykedeliske rockegrooven rundt 1970 da band som Blue Cheer, Crow By Crow, tidlig Chicago, Crabby Appleton og flere i dag glemte band var inspirert av den britiske bluesboomen. En real psykedelisk gitarsolo og fete horn er drivkrefter han fortsetter å bruke utover plata, som når swing- og party-kraften smeller inn med «King bee shakedown». Ingen fest går dukken med låter som dette!

Et av bandene Joe er med i er Black Country Communion, sammen med ex-Deep Purple Glenn Hughes. På dette albumet kommer «Molly O» som en åpenbaring for alle som elsker Deep Purple. Tro meg. Den låta er en killer, og den påminner hardrock­ere på det faktum at ingen tung rockelåt kommer noen steder uten The Blues.

«Deep in the blues again» er derfor en god tittel, men dessverre den eneste låta jeg ikke får tak på på dette albumet. Denne kunne like godt Beth Hart fått, da ville den sannsynligvis kommet bedre ut. Med «Self-Inflicted wounds», en låt Joe selv mener er blant de beste han har skrevet, dukker det opp en tung, seig og doomy Pink Floyd/Roger Waters-følelse, – sjelden kost for Bonamassa-fans. Mye følelse i denne og mektig å ta opp i fullt volum på anlegget, til naboenes sin store glede!

At Joe leker videre med 50/60-talls boogie woogie og storband-swing på «Pick up the pieces» kan vi nok først takke Tom Waits for, som har hatt abonnement på slike låter, men dernest også Beth Hart, som gjennom deres samarbeid nok har åpnet noen dører til 40- og 50-tallets jazz og storband-swing. Men sett deg godt til rette når albumets highlight-moment smeller til med tittelen «The ghost of Macon Jones», for dette er musikk som virkelig snur tap til vinn for veldig mange. En batterilader av de sjeldne og en kickass countryrock-groover med en intensitet som kanskje bare har blitt matchet av Chris Rea på hans beste. For ei låt!

«Just ‘cos you can don’t mean you should» gjenoppretter Gary Moores bluesrock-arv på beste vis, og det lukter nesten skittent 16 Horsepower av tittelsporet. Mørk og nesten okkult og gospelfyrt hard bluesrock som vil føre til mer irritert banking i veggene fra naboene, er jeg redd. Greasy og bluesy slidegitarspill á la Sonny Landreth på «I’ve got some mind over what matters», her er det ingen tvil om at det er blues­artisten Joe Bonamassa som trår nakent og rått frem. Liksom han avslutter plata med stor B.B. King-følelse med «Love is a gamble». Sjekk gitarspillet, gakk deretter hjem og gjør likedan. Fantastisk blues!

Bare en sang vi ikke har nevnt, og det er platas mest dempede og nest siste, den «Angie»-vakre «Stronger now in broken places». Potensielt en favoritt hos mange som ellers ikke hører mye på Joe Bonamassa. Som med all god musikk er det deilig å ta inn noe så sjelfullt med et budskap som mange vil ha godt av å høre. Det handler om å kjenne at man klarer å komme over vanskelige ting, at man kan finne styrke om man handler rett og leter hardt. Alle som har erfart smerte i livet vil finne denne låta spesiell, bare akkompagnert av Joes akustiske gitar.

Så hvorfor ikke terningkast seks? Jeg synes forrige plate føles det lille kneppet sterkere, men fy fasan så mye sterke, varierte og glimrende fremførte låter også på dette albumet. Må du ha dette albumet? Ja, for svarte. Få legen til å skrive ut på blå resept. Såpass bør helsevesenet stille opp for at vi skal få det til å svinge i heimen!