Jeg ville ha sverget på at dette ville bli en av mine beste reiser rent musikalsk i den bunken med CDer jeg har anmeldt for Blues News de siste månedene. Jeg ville ha sverget på at dette ville være en «må ha» plate for alle som liker rootsmusikk, gode vokalprestasjoner og ikke minst gospel og blues. Helt slik ble det ikke, selv om old-timer følelsen, showet, reisen i den «hvite» gospel-tradisjonen - slik både Elvis og Jim Reeves og noen tåredryppende artister på 50/60-tallet tegnet den, og flere fine vokale prestasjoner rører ved noe som er veldig riktig. Det sies at alle veier fører til Rom, bare at noen av dem tar litt lenger tid. Jeg vet ikke helt hvor denne plata fører hen, men trioen akter uansett å ta den til hver eneste kirke sammen med hvert eneste lokalt kor rundt om i landet. Og ja, jeg kjøper selvsagt billett til min kjære mor når trioen ramler inn i en av landets flotteste trekirker, Lofotkatedralen der fiskere i gamle dager hadde fortrinnsrett foran lokalbefolkningen på søndager, før de satte livet på spill i åpne robåter på storhavet på mandager. I en live-presentasjon tror jeg dette er en mektigere og mer riktig opplevelse enn det føles som på plate! Det har ingenting med at jeg ikke liker gospel å gjøre, eller at ikke Stephen Ackles, Paal Flaata eller Vidar Busk leverer som vokalister. Jeg, som så mange andre, elsker sangen til Paal Flaata spesielt, og beundrer sjelen til denne trioen generelt. Det er ikke sånn at Flaatas fremføringer av «Reach out to Jesus», «In my father’s house», «Where no one stands alone», «Where did they go, Lord» eller ikoniske «You’ll never walk alone» (som har blitt annektert av Liverpool-fansen med årene selv om den ikke ble skrevet til Liverpool fotballklubb, som mange nok i dag tror) ikke når inn til meg. Det er flere enkeltsanger her som gir en riktig god følelse, men helheten har en regi og en følelse jeg ikke kan hylle på samme måte som jeg vel har gjort med de fleste utgivelsene disse tre herrene har stått bak gjennom årene. Jeg tror det er fordi det føles for «arrangert» og «oppstilt» og ikke gir meg så mye av den x-faktoren som trioen har potensiale for. Altså – ingen dårlig plate dette og verdt å høre om du er over gjennomsnittet fan av Flaata/ Ackles/ Busk eller spesielt glad i den amerikanske gospel-tradisjonen fra 50/60-tallet. Men det er noe middelmådig over helheten på dette albumet som jeg ikke hadde trodd var mulig før jeg satte den på!