Aiaiaiai, så smeller det realt til fra den fyrige siden av Beth Hart og bluesgitarens ukronede konge av vår tid, Joe Bonamassa. Hver for seg glimrende artister med suksess så langt som det nærmest er mulig innen blues, soul og alt det rockbaserte i rootskategoriene. Topp tre innen vokalister og topp tre innen elektriske gitarister for svært mange «voksne» musikkelskere i dag, og sammen har de sitt frikvarter der de bare kan slippe seg helt løs og fyre på alle plugger. Helt uten å tenke, bare å by på fest med utvalgte favoritter fra soul og bluesmusikkens skattekiste. Denne gang også yppig stuffet med mye funk-attityde! Første gang de gjorde et slikt samarbeid var med fantastiske «Don’t Explain» i 2011, mens oppfølgeren «Seesaw» var nedturen som gjorde at mange trodde at debuten bare var et lykketreff og samtidig betydde slutten på disse albumene. Jeg tror imidlertid at de brukte lite energi på «Seesaw». At den bare datt ut som en løs morkake etter fødselen av herlige «Don’t Explain». Og jeg tror det har irritert dem begge at den ble som den ble, og at de bestemte seg for å rette det opp og gi alt i en tredje plate. Resultatet er noe som nesten er bedre enn noe av det de har gjort før! Beth Hart synger frekkere, råere, mer intenst og levende enn noen gang på samtlige låter, og snerten og nerven i Joes gitarspill, riff og soloer er gudeskapt. Jeg har vært fan av disse to så lenge de har holdt på, og jeg har aldri hørt dem bedre. Sammen tar de jazzlåter fra katalogen til blant annet Peggy Lee på 40-tallet og Ella Fitzgerald på tidlig 60-tall, gospel­toget «Saved» som LaVern Baker gjorde i 1961 før Elvis og The Band gjorde den, blues-comebacket til Etta James med «Damn your eyes» fra sent på 80-tallet, og en mildt sagt utrolig versjon av r&b-klassikeren «Sitting on the top of the world». Og dette er bare noe av menyen i tapasrestauranten. De blåser også funk-groove herfra og til evigheten inn i Ike & Tina Turners «Black coffee», der de innrømmer å ha blitt inspirert av Steve Marriotts versjon fra BBCs Ole Grey Whistle Test i 1973. Duoen (og bandet) har lagt en imponerende energi og et kick du sjelden hører inn i dette prosjektet. Demonstrert ved at Mahalia Barnes, Jade Macrae og Juanita Tippins blåser Beth overende med korsangen bakfra på sistnevnte låt. Uslåelig girl-power! Soloen Joe Bonamassa leverer på «Lullaby of the leaves» er for meg like stor som hvilken som helst Pink Floyd-solo fra øverste hylle. Mer bluesy enn David Gilmour ja, men fra samme kilde, med samme store resultat. Og hva med de lekre detaljene han legger inn i live-følelsen på åpningslåta «Give it everything you got»!? Du kjenner det på hele deg. Følelsen! Livefølelsen og nerven som er mer dedikert enn en konsert nesten, og å få det til i et studio må krediteres ikke bare artistene, men også Joe Bonamassas manager og produsent Kevin Shirley. Og hva med Sonny Landreth-soundet på den utrolig fete funky kraftpillen «Joy»! Opprinnelses-artisten Lucinda Williams kommer neppe over sjokket på denne siden av påske på hvor mye Betty Davis det er mulig å få inn i hennes låt. Greit, de har ikke skrevet sangene selv. Det er et coveralbum, men helsike for en energi og et trøkk og en fest de lander på den overlegent morsomste plata jeg har hørt på lenge. Å ikke nyte denne festen, å ikke blåse ørevoksen ut av ørene på undulaten, kaninen, svigermor og deg selv, det er å velge bort moroa. Og det vil vel ingen!