Slik Dr Bekken er en mester bak sitt piano har Norge en ubestridt ener på bassgitar i Jørun Bøgeberg. Sett med a-ha på verdensturneer, og nå i det fantastiske, vitale bandet til Tove Bøygard. Den som har vært så heldig å overvære en av Jøruns bass-showcase-opptredener har garantert fått et nytt inntrykk av en bassgitars muligheter. Mannen er et eventyr på bassgitar, uten den minste tvil.
Også som instrumentalt basert artist i eget navn har han smuglet ut sine egne album i det stille gjennom årene. Til altfor sparsomt med applaus fra media og musikkverdenen forøvrig. Han synger også på dette sitt fjerde album i eget navn, men det er som stem­ningsladet instrumental rock/singer-songwriter-melankoliker i samme vogn som Ry Cooder rundt «Paris, Texas» at du finner Jørun hjemme her.
Det har gått nesten 10 år mellom hvert av hans fire album. Dette er det mest lavmælte, lyriske og nesten klassisk inspirerte av dem jeg har hørt. Tidligere kunne du finne Jørun i et eksperimenterende og nesten progressivt miljø, mens dette er et til­bakelent album med rene og klassiske linjer. 
Musikken er spilt inn i Aas kirke på Toten, med for det meste originale komposisjoner skrevet for det som har vært Jørunds hovedinstrument i de siste 30 år, en 6-strengs bassgitar type Fender VI. En bassgitar som orgel/tangent-legenden Brynjulf Blix (Terje Rypdal, Moose Loose, Vanessa) kjøpte til Jørun i 1981.
I tillegg til lett vokal-innslag, bassgitarer med 6 strenger og en unik EIDola, så spiller Jørun perkusjon og fiolin også på dette albumet. Et one-man band i ordets rette forstand! Her er også en suite i to deler skrevet for et 8-strengs instrument som Jørun kaller en EIDola, spesialbygd for Jørun av Odd Helge Listerud. De eneste låtene Jørun ikke har skrevet selv er et preludium av Francisco Tarrega (1852-1909) som heter «Prelude no. 11» og en a-ha klassiker skrevet av Paal Waaktaar Savoy som kommer fra a-has debutalbum og er tittelsporet «Hunting high & low». Denne instrumentale versjonen Jørun gjør her, fra et band han turnerte rundt i verden med, er en opplevelse alene verdt å hoppe på dette toget.
For dette toget er en annerledes «Paris, Texas» inspirerende reise! Musikk i hovedsakelig instrumentalt lyrisk terreng skrevet for avanserte bassgitar-teknikker og en sjelden følsomhet i gitarspillet som du vanligvis ikke ville tenke deg at bassgitar-verdenen kunne inneholde. Akkurat derfor skal du ikke la en slik unik plateutgivelse gå deg hus forbi. Det er altfor mange hus som har gått forbi Jørun Bøgebergs musikk siden 1996. Dette er kanskje ikke musikk for den som ikke er så opptatt av musikk, som bare har på P4 som en lyd-kollage i bakgrunnen. Dette er noe sjeldent for den som virkelig er opptatt av og fascinert av musikk. Et fengslende stykke rett og slett, og musikk som vil være like aktuelt om ett tusen år som i dag. Hvilken popartist kan si det samme?