Sammen med en vokalkvartett som gikk igjennom et halvt dusin navneskift begynte Don Bryant (f. 1942) å opptre med bandlederen og trompeteren Willie Mitchell før han var ute av high school. Han var den ukrediterte vokalisten på Mitchells soulstomper «That Driving Beat», og fra 1964 kom det store soulsingler på Hi Records fra Bryant. Men han minnet litt for mye om både O.V.Wright og James Carr til å skape sin egen identitet, og selv om debut­albumet Precious Soul (Hi 1969) var Memphis-soul av ypperste klasse var det nyervervelsen Al Green som skulle bli Hi-­selskapets merkevare. Bryants låtskrivertalenter ble mer etterspurt da det viste seg at han kunne lage skreddersydde ­tekster for Ann Peebles, Al Greens kvinnelige motstykke på Hi. Bryant og Peebles ble et show business-ektepar med Bryant som hit-leverandør, inkludert signaturlåten «I Can’t Stand the Rain». De er fortsatt gift, men Peebles la sangen på hylla for noen år siden etter å ha blitt rammet av slag. 
Ektemannen tok opp igjen platekarrieren i 2017 med Don’t Give Up On Love (i mellomtiden ga han ut ­gospel) utgitt på Fat Possum, selskapet som har overtatt hele katalogen til Hi Records og gir ut de gamle ­albumene på nytt. Som på forrige album er det bassisten og låtskriveren Scott Bomar som er produsent, men istedenfor hans band The Bo-Keys, er det legender fra avdøde Willie Mitchells A-lag på Hi Records som er i studio: Howard Grimes, trommer, Charles Hodges, orgel og Archie Turner på keyboard. Blåserrekke, perkusjon og strykere, samt diverse vokalgrupperinger som englekor, bl.a. The Hamiltones, The Barnes Brothers og Chicago-­kvintetten The Flat Five med Kelly Hogan & co. 
Åpningssporet fyrer løs med blåsere á la Memphis Horns i den nyskrevne Bomar/Bryant-­låten «Your Love Is to Blame» fulgt av en funky ver­sjon av «99 Pounds» som Bryant opprinnelig skrev for Ann Peebles. Stemmen er naturstridig ungdommelig for en 79-åring. «I Die A Little Each Day» som Bryant skrev for Otis Clay tidlig på 70-tallet kommer i en trio av hjertesorgballader som utgjør siste del av side A. Noen av dem i svulstigste laget, som f.eks. nyinnspillingen av «Don’t Turn Your Back On Me», opprinnelig gjort av Bryant i 1965. 
Så sitter side B til gjengjeld fra begynnelse til slutt. Nyinnnspillingen av den dramatiske og sårbare balladen «I’ll Go Crazy» fra 1968 er et høydepunkt. I sin tid skrevet av J.Cross, J. Frierson & M. Frierson, hvorav M. Frierson er identisk med Wendy Rene, soulartist på Stax og en av Otis Reddings protesjeer.
Albumets desiderte danse­gulvfyller er «Cracked Up Over You», en låt Bryant skrev på 60-tallet, meg bekjent gjorde han den aldri selv, men Willie Mitchell produserte den både med Danny White (1966) og Junior Parker (1967). Danny White-versjonen er en Northern Soul-klassiker som er lagt tett på Marvin Gayes «Can I Get a Witness». 100% destillert Motown via Memphis. Det er ­akkurat slik vi vil ha den også når Don Bryant gjør sin versjon.