Skillet mellom der Supersonic Blues Machine slutter og der solokarrieren til sangeren og gitaristen i bandet Lance Lopez begynner er ikke stort. Det er som å fortsette på det samme Texas-fyrige blues/rock-partyet etter min mening. To sider av samme sak! Som kan bety at Lance også i den beryktede bluesrock-trioen, som headlinet Notodden Bluesfestival i 2016 med tidenes gitarrekke, var og er den store musikalske drivkraften. Lance Lopez har en fantastisk røykfylt og kraftig stemme, og vokste opp i Texas med å høre på Bobby «Blue» Bland og senere jobbe sammen med Johnny Taylor fra han var 17 år og Lucky Peterson fra han var 18. Ikke lenge etter ble det Jimi Hendrix-skolen med legenden Buddy Miles og hans Buddy Miles Express. Er hardt liv holdt på å knekke han men i 1998 solodebuterte han og i 2016/2017 var Supersonic Blues Machine det store bandet som skulle ta bluesen og bluesrocken til de store scenene hjulpet av blant annet mentor Billy Gibbons fra ZZ Top. For Lance Lopez er dette et album der han tar opp alle sine demoner, viser dem frem med kraft, og forteller at det er dette han har overlevd. Låter som «Never came easy», «Cash my check», «High life», «Down to One Bar» og den avsluttende «Tell the truth» er hans livsreise gjennom en karriere som er dyrekjøpt og som ikke alle overlever. Ærligheten, arbeidsklasse-bluesrocken han fronter, og hans unike røffe stemmeprakt er et godt fundament for en plate som garantert vil erobre Supersonic Blues Machine-publikummet foruten hans egne fans i Texas. Platen er spilt inn hos Fabrizio Grossi i hans studio i Los Angeles liksom Supersonic-albumene. Fabrizio er bassisten i bandet også. Prosessen har vart over tre år faktisk, så noe av dette er påbegynt før Supersonic BM gikk i studio. Det er en bra plate med jevnt bra nivå på alle låtene, men slik jeg aldri har syns glamrocken gjorde så mye for engelsk rock fordi øs alene aldri har gitt noe sjel, så synes jeg heller ikke den heftige Texasbaserte bluesrocken slår an noen nevneverdige spennende strenger. Låtene slår inn på en veldig oppgått sti der det skal mye til å fange lytteren og skape interesse for annet enn å ha en fet, rockete vibb å banke halvliterne ned i halsen til. Selv en bra versjon av John Lee Hookers «Mr Lucky» blir litt for anonym til at jeg kan anbefale dette albumet. Selv om stemmen er fantastisk, Texas-bluesy rock alltid har vært en favoritt, og tekstene er personlige og fremstår med en ærlig troverdighet, så er dette en plate bare på det jevne.