Liungen Hans Cato Kristiansen har blitt voksen. Veldig voksen. Kjent som han er for mange som en av landets flotteste blues/soul/country-rockete vokalister, som musiker og sanger i Remme Brothers Band, bak Mulens Portland Combo, og de senere år fast i bandet til Jonas Fjeld. Endelig lander han sitt første soloalbum, og for en dag dette er. En merkedag for amerikansk musikk gjort i Norge. Intet mindre! Der en yngre Hans Cato Kristiansen nok ville ha brukt mer kraft i uttrykket tar han følelsene varsomt ned slik Robert Plant gjorde sammen med Alison Krauss. Legg til håndverket til en Don Henley fra The Eagles, en sjelfull Lowell George i Little Feat, eller en John Hiatt tilbake i sine beste dager da han samlet Ry Cooder, Jim Keltner og Nick Lowe rundt albumet «Bring The Family» så har du en sterk indikasjon på hvor «A Long Ride» bærer deg hen. Jeg vil ikke si at plata er helt i samme «tidløs klassiker» kategori som de to nevnte album, men det er veldig nære. Hvilket i seg selv må betegnes som en sensasjon! En country-dominert, men også New Orleans gumbo-inspirert, roots og singer/songwriter-plate som treffer dypt i hjertet til alle som elsker det amerikanske. Musikk først og fremst fra sørstatene. Du kan kalle det americana, som er en fellesnevner for denne musikken slik både The Band og Little Feat utøvde sin kunst, og nær sagt aldri har en nordmann vært innblandet i slike kvaliteter. Det måtte i så fall være nettopp Jonas Fjeld den tiden da han «utvandret» til Amerika på slutten av 70-tallet, og hans senere samarbeidet med Rick Danko og Eric Andersen tidlig på 90-tallet. Men Hans Cato Kristiansen står ikke tilbake for noen, og preges av et tyngre avtrykk i retning sørstats country og New Orleans cajun/zydeco enn noen nordmann jeg kan tenke på i farten. Med musikere som i stammen består av Eivind Kløverød (tr), Bent Bredesen (git), Ben Basgård (git), Finn Tore Tokle (bass) og Thomas Landaas Eriksen (tangenter) er dette en tung Buskerudplate som på alle måter forsterker Jonas Fjeld-linken. Fjeld selv hopper inn på flere av låtene på albumet, og må ha fått en real flashback av hvem han var som artist selv for 30 og 40 år siden når han hører hva Hans Cato Kristiansen gjør. Åpningslåta «It’s gone» og andrelåta «Born alone» er glimrende bevis for deres felles røtter alene, og sistnevnte har også denne fine tidløse følelsen til Rosanne Cash som enhver som bekjenner seg til moderne americana og country vil holde fast ved gjennom livet. Albumets mest spesielle låt for Fjeld-fans er «Till the dust of her skin (is dust on the floor)» som var den aller første låta Jonas Fjeld skrev sammen med sin amerikanske samarbeidspartner Jim Sherraden og som dukket opp på «Make Up» albumet til Jonas Fjeld Band i 1979. Her kommer låta i en nydelig versjon med The Band-inspirert koring fra Fjeld selv, og med et par små justeringer i teksten slik at låta nå er døpt om til «Cynthia». «Two minutes late» gir herlige vibber i retning Little Feat og New Orleans-bandet The Subdudes, «Lone hunters last battle» er veldig John Hiatt på sitt beste, platas tittelspor «A long ride» setter spor etter seg liksom en akustisk Springsteen eller Warren Zevon, og «Slowly down the street» er veldig levende som The Band var den gangen Rick Danko og Richard Manuel sang hjertene sine ut. Kun på en låt drar Hans Cato ordentlig til med rockefoten, med låta «Where the heart is» som har følelsen av en Gregg Allman og våre egne Hellbillies. Eneste savnet er at jeg kunne ønsket meg flere slike låter. Albumet kunne gått av med et smell på slutten i stedet for «Things that go bump in the night» som er den eneste låta som nært kan kalles en «filler». Men «A Long Ride» er en praktfull plate for alle som liker amerikansk musikk, en kraftfull og følsom stemme og en stemning som er perfekt til å dra deg gjennom snøfonner og kulde. Jeg er imponert over kvaliteten på alt her. Lyden, produksjonen, musikerne, låtene, tekstene som Hans Cato har skrevet sammen med sin venn Tommy Sydsæter, liungen kjent bak tegneseriene Norsk Mad og Pyton, og selvsagt Catos fantastiske stemme. Blir du ikke varm av denne plata så er jeg redd det blir en kald vinter!