Den hardt rockende bluesgitaristen Alastair Greene, et monster på gitar som beskrives som gitaristenes guitarist, har tidligere vært sammenlignet med spesielt rockekraften i Gov’t Mule, men også bluesrock som amerikanske ZZ Top og britiske Cream. Men på dette albumet for blueslegenden Tab Benoits plateselskap Whiskey Bayou Records, der Tab har vært med på å skrive en del av låtene og har produsert albumet, har Alastair Greene for alvor dyppet tærne og resten av kroppen i bluesen. Spilt inn i Louisiana er dette et massivt og likevel nedstrippet bluesbasert album. Spilt inn live, hvor det for det meste er første eller andre-opptaket man har brukt. 
Sangene er skrevet av Alastair selv, som nevnt med hjelp av Tab Benoit på noen av dem. Tekstene antok mer og mer det store alvoret som har omsluttet hele verden, og ikke minst USA, med Covid19-pandemien. Det er svett og funky bluesrock på noen låter, som gjør tapet av Leslie West (Mountain) til å komme over når man hører Alastair Greenes gitarspill. Og på andre låter nikker han til britiske legender som Gary Moore og Peter Green, som «No longer amused», og det smaker av det britiske rockebandet Free og sanger Paul Rodgers når Alastair gjør «Bayou mile». At han nikker til legender som Danny Gatton når han gjør instrumentallåta «Back at the poor house» bare vitner om hvilken kapasitet Alastair Greene er som gitarist. 
Endelig leverer Greene en skikkelig bluesplate. Med Tab Benoit bak trommene, Corey Duplechin på bassen og Alastair Greene på gitar og vokal er dette albumet et bevis på at trio­formatet i bluesrocken fortsatt lever og fungerer! Jeg griper meg i å høre mer etter på gitarspillet enn låtene i seg selv, men albumet er definitivt rootsy nok, blues nok, underholdende nok!