Kongen av gitarbasert bluesrock er tilbake, og Joe Bonamassa har satt seg for å ta frem alt det som har inspirert ham av britiske rock-influenser gjennom å spille inn «Royal Tea» i selveste Abbey Road studio i London. Ja, selvsagt plasserer hans seg selv på et av bildene med gitaren sin i fotgjenger-feltet der The Beatles stod på coveret til «Abbey Road» albumet i 1969. Verdens mest berømte fotgjenger-felt som dag og natt er overfylt av turister, mange av dem fra fjerntliggende land, og som leder deg inn til sagnomsnuste Abbey Road Studio. Slike symboler betyr mye for Joe Bonamassa, fordi han aldri har glemt hva det vil si å være en musikk-fan. Selv nå som han er blitt så stor i eget navn som vår tids store bluesrock-stjerne.
Albumet skulle egentlig spilles inn sommeren 2019. Joe Bonamassa hadde i løpet av bare 14 dager skrevet alle låtene til albumet sammen med den flotte britiske hardrock- og bluesrock-­gitaristen Bernie Marsden. Bernie er for mange kjent fra Whitesnake der han spilte sammen med David Cover­dale. Han er også kjent fordi han klarte å hylle Peter Green til det innerste med sin «Blues For Greene» på 90-tallet,der Gary Moore feilet. Og han er en fordømt fin fyr! Men så brakk Anton Fig ankelen fire dager før de skulle i studio, og Joe Bonamassas mangeårige produsent og manager Kevin Shirley «kjørte i veggen». Utslitt. Joe Bona­massas drøm om Abbey Road Studio, som han hadde hatt siden han var en liten gutt, måtte settes på hold.
Så 4. januar, bare to måneder før Korona-helvete brøt løs for oss alle, var alt rigget for en intens bluesrock-innspilling i Abbey Road Studio. Det er et sted som gjør noe med deg, jeg har vært der. Først og fremst på grunn av The Beatles, men det er noe i veggene der inne som er som et «Battle of Britain» i rockformatet. Da er tittelen på albumet, «Royal Tea», lett å fatte betydningen av. 
Nå er det ikke bare Bernie Marsden Joe har skrevet låter sammen med. Like viktig vil jeg si at Pete Brown er. Ja, det er legenden fra Pete Brown & Piblokto, et av de beste bluesbaserte progrock-­band i England rundt 1970 hvis plateinnspillinger i originalutgave i dag går for flere tusen kroner. Du bør sjekke ut bandet! Å kalle det et godt tips er ingen overdrivelse. Jeg visste ikke at Pete Brown fortsatt var aktiv, men så har du Bernie Marsden, da. Han kjenner dem alle. Det var han som fikk Peter Green til Notodden da han gjorde comeback midt på 90-tallet. Da hadde han Snowy White som sin andre-­gitarist. Wow!
Dave Stewart fra Eurythmics er også hentet inn som låtskriver på «Lonely boy», sammen med Jools Holland. Jools er den eneste som kunne tatt plassen til Alexis Korner i britisk blueshistorie, – hadde han vært født 10 år tidligere.
La meg si det enkelt: Om du noen gang har likt fet britisk bluesbasert rock fra Cream til Eric Claptons solokarriere og korte ferd sammen med Steve Winwood i supergruppa Blind Faith, eller rockeband som Free i sin tidligste og beste fase, bluesbaserte band som Chicken Shack og The Groundhogs, eller en heltent og bluesinspirert Gary Moore, så kommer du til himmelen med «Royal Tea». Låtene holder ikke samme kolossale klasse som på hans forrige album «Redemption», det skal innrømmes. Dette er mer en showroom-plate der Joe Bonamassa spiller ut hele sin gjeld til den britiske bluesrocken.