I 2018 åpnet bluesgitarist og rootsmusikk-spesialist Jon Atkinson sitt Bigtone Studios i Bristol, Tennessee. Denne byen ved foten av Appalachia-fjellene og som har delstatsgrensen til Virginia midt i hovedgata ble for noen år siden gitt æresbenevnelsen  Birthplace of Country Music av den amerikanske kongressen. Det var her Jimmie Rodgers og The Carter Family laget sine første innspillinger for RCA Victors produsent Ralph Peer i 1927, og selveste Tennesse Ernie Ford ble født her.
Det var med andre ord historisk grunn Kim Wilson beveget seg på da han spilte inn sin siste plate i Bigtone Studios hos Jon Atkinson. Nå er det ikke mye hillbilly-musikk på dette rikholdige albumet. Her snakker vi hardcore elektrifisert Chicago-blues av den gamle skole, slik den ble spilt av femtitallspionerene på Vee-Jay, Chess og Cobra. Jon Atkinson sverger til analog innspillingsteknikk og live innspilling i mono. Aldri mer enn fire spor. Wilson og Atkinson er begge kreditert som produsenter.
Det er hele seksten spor med litt forskjellige musikere bak Wilsons sang og munnspill, men kjernebesetningen er Atkinson på gitar, Marty Dodson på trommer, Kedar Roy på bass og Robert Welsh på piano. Den eminente gitarveteranen Billy Flynn dukker opp på den vitale nyinnspillingen av den gamle T-Birds-klassikeren I’m Sorry fra Butt Rockin’, som den gangen benyttet blåserne fra Roomful of Blues.   
De fleste utøvende munnspillere og fans av old school Chicago blues kommer til å elske denne plata, den er en instruksjons­plate i munnspill med alle slags posisjoner, kromatikk og diatoni. For min del har jeg alltid blitt grepet av tonen til Wilson og ikke minst hans instrumentaler. Til glede for mange byr han på flere nye av den slags. Vi noterer også at Kid Andersen er andregitarist i en forrykende versjon av Jimmy ­Rogers’ (James A. Lane) kraftig vuggende «The Last Time». Alle som har fulgt med på T-Birds vil også vite at Kim Wilson hadde et spesielt elev-lærer-forhold til Jimmy Rogers, akkurat som han hadde til Muddy Waters. Rogers var gitararkitekten i det tidlige Muddy Waters-bandet og albumet er tilegnet ham. De tre andre Rogers-låtene på albumet er «It Ain’t Me», «Money, Marbles and Chalk» og «Goin´ Away Baby».
Denne plata trenger litt spilling, det er massiv dose Chicago blues, men jeg blir fenget. Versjonen av Howlin’ Wolfs «No Place To Go» er mesterlig, med et nedstrippet combo og June Core for anledningen på trommer.