Så var The Pogues altså bare en gjeng speidergutter på telttur med 4H? Ja, vi snakker ikke om drikkingen nå, men om den musikalske skamløse slamringen med alt som kunne være rebellsk. For dette bluesbaserte vaudeville-bandet er helt crazy og fascinerende lytting som sparker presise rebelske ballespark i mange musikalske retninger.
Når The Ragtime Rumours ramler ned landgangen på øvre dekk for sitt andre album på blueslabelen RUF Records er dette et nytt bekjentskap for meg (selv om de vant EBC i 2018). Med Tom Janssen på vokal og akustisk gitar, Niki Van Der Schuren på ståbass, vokal, fløyte og baryton-sax, Thimo Gijezen på elgitar, trekkspill, piano og sang, og Sjaak Korsten på trommer, kazoo, vaskebrett og sang. Himmel, instrumenteringen forteller at dette ikke er noe tradisjonelt pop- eller rock-band.
Bandet leverte debuten «Rag ‘N Roll» for to år siden. Visstnok til mange hevede øyenbryn, og det kan jeg godt tro etter å ha hørt denne oppfølgeren. Kort og godt en vill og spennende plate for de som virkelig er nysgjerrige og ønsker å reise nedover floden på en annen farkost enn Elvegris. 
Musikalsk finner jeg vaudeville-elementer fra Leon Redbone, singer/songwriter-­elementer fra jug band-tradisjonen, rallende roots effekter á  la Tom Waits fra New Orleans der han gikk i toget for sitt album «Swordfishtrombones» på 80­-tallet, pønkens rebelleri á la Nina Hagen, friløp mellom rockabilly, jazz, blues og rock’n roll á la Seatsniffers, tøff riffete rock i en helt egen 16 Horsepower-atmosfære, og legg gjerne til elementer vi kjenner fra norske band som Katzenjammer og Halden-bandene Onkel Tuka og Rovers. Det er ingen grensekontroll her. En sinnssykt svær og leken atmosfære omgir dette albumet, som du neppe har hørt maken til før. 
Med elementer av jazzens sigøyner-tradisjoner, jug music, ragtime, gammel blues og teatralsk old school rock er det ingen som kan trekke noen grenser for hva dette bandet som kaller seg The Ragtime Rumours kan finne på å gjøre. Som når de på slutten av albumet henter frem Edith Piaf i en blanding av franske chansons og jazzens Billie Holiday. Wow, så forfriskende musikk kan være, og så gærne og flinke disse musikerne er. Dette er en type plateutgivelse som det kan skrives doktoravhandlinger om, for her skjer det mye på en gang! Og jeg føler ikke at jeg har helt kontroll på verdien av dette albumet, at det vil ta lang tid å få på plass endelige konklusjoner og dom. Men landet på terningkast fem. Det føles helsikes riktig.