Det er noe med dette med «levd liv», med årgangsvin, med å kjenne seg selv nok, med å skille klinten fra hveten og å vente på det rette øyeblikket. Bill Troiani og Bill Booth har gjort nettopp det!
Dette er en spennende debut. For selv om de amerikanske innvandrerne Booth (gitar, fele) og Troiani (bass) har lang fartstid etter at de satte seil fra henholdsvis Maine og New York i USA, at de begge har klort seg fast i musikermiljøet i Norge og funnet et hjem her. Begge er svært renommerte artister innen henholdsvis americana/folk og blues/soul, men dette er første gang de spiller inn materiale sammen. Det til tross for at de har spilt sammen en hel del som duo siden 2012. Det handler først og fremst om timing. Som Peter Sellers sa til sin asiatiske vaktmester: «This is the time, Cato»! Nå føles det riktig!
Da de innledet sitt felles americana/country/blues/swing-samarbeid i 2012 var Billy T Band på sitt mest produktive og hentet inn den  fortjente Spellemannsprisen i blues-klassen både i 2010 og 2012. De ble for øvrig også nominert i 2016, så de hadde formen inne i mange år. I disse årene brukte Bill Booth tid på å bygge opp sitt momentum til sitt sjette soloalbum «Some Distant Shore». Et svært overbevisende album fra 2017 der kritikere og elskere verden over applauderte hans unike karakter. 
Nå forenes de på plate for første gang, og de har mer verk­tøy i bagen enn de fleste som bruker bluesen til å gjøre et bredt anslag mot den store amerikanske smeltedigelen som heter roots-music. Bagen er svær, men likevel låter The Bills med den samme «umulige» helheten som Bill Booth har gjort på sine folk/americana-album der han hentet elementer fra nordisk folk så vel som keltisk, fra landsbygda og låver på landet i USA og de små kirkene i sør. 
Det er lett å sette på denne plata i bakgrunnen, ta på seg tøflene, danse med blomstervasene og kjenne seg lett uten å gå for dypt inn i musikken. For dette er en formiddagsplate der den gode og lettlivede blues/countryswing-tonen kan lure deg til å tro at dette er en glad plate. Den er ikke det. Det er mange svikefulle kvinnfolk, bluesens uforsonlige hang til å dvele med det som har gått så altfor galt, grådighetens fristelser etter MER, tog som har gått, svikefulle mennesker og anger å spore i disse tekstene. Ingen solskinnshistorier, men så har bluesen alltid vært stedet å gå til når man trenger å gå ned i kjelleren. Og når man har «levd liv» i blodårene, som Bill Booth og Bill Troiani, med ingen andre intensjoner enn bare å slippe ut det som føles riktig og sant, da blir det ekte greier. Dette er en plate som man oppdager mer av etter hvert. De dype og sørgmodige bekjennelsene i tekstene trår frem når man virkelig setter seg ned og lytter. 
Låter som «Asking for more» og «Road is long» gir meg en herlig assosiasjon til J.J. Cales ørkenblues. Du finner en lett rocka tidlig 70-tallsfølelse av Steve Miller Band på «Already gone», og litt Lou Reed-farget, gyngende rock slik indianeren John Trudell gjorde stort inntrykk med på 90-tallet med «Driving rain». Townes Van Zandts enkle magi trer frem på slentrende «Keeping the blues alive», og de setter seg i samme tidsmaskin som Steinar Albrigtsen og hans seneste old school swing/country/ blues med låter som «Still might be around» og «Sun was going down». Og jaggu låter det ikke country som Everly Brothers gjorde en gang i «Slipping through the cracks». Sent 50-talls vibe. Dette er ekte musikk fra kjernen av det vi kan kalle amerikansk rootsmusic. 
Alexander Pettersen, kjent trommeslager med stødig beat fra utgivelser og konserter med Billy T Band og Vidar Busk, gjør duoen komplett til en trio i bandformatet. Musikaliteten til denne trioen er uten sidestykke, og Bill & Bill synger glimrende sammen på låter som «Last chance to hurt me». 
Dette er en tidløs countryplate, slike som settes i premiehyllen sammen med Lyle Lovett, Bob Dylan, J.J. Cale, Lightnin’ Hopkins, Mississippi Fred McDowell og BR549. Musikk du kommer tilbake til. I gode og onde dager.
De fleste låtene her treffer midt i hjertet og er country/blues du ønsker å ha med deg inn i solnedgangen. 2-3 låter er bare fine, og sneier blinken uten å sette dype spor. Det er det som skiller denne debuten til The Bills fra terningkast 6. For mye av denne plata har nettopp det nivået inne!