69 år gamle Johnny Rawls er en av de siste store blues/soul-veteranene, og etter et langt liv som artist fikk han sin Blues Music Award for sitt første album for Third Street Cigar-labelen i 2018 med «I’m Still Around», som han fikk prisen «Blues/soul album of the year» for. Nå med sitt tredje album for samme selskap har veteranen satt frem spørsmålet «Where Have All The Soul Men Gone?», den gamle skolen av blues/soul-sangere som ble inspirert av deep soul-artister som O.V. Wright og James Carr den gangen. Johnny Rawls er en av ytterst få artister i dag som kjenner deep soul-musikkens innerste hemmelighet og sjel.
Albumet er spilt inn i København med erfarne studiomusikere. Sikkert ikke bare enkelt i disse Covid 19-tider, der Third Street Cigar-presidenten John Henry sitter låst fast i Waterville, Ohio. Tittelsporet er en herlig reise i name­dropping fra Johnny Rawls' liv der han med beundring i stemmen ramser opp B.B. King, O.V. Wright, James Cotton, Bobby Blue Bland, Little Willie John, Otis Redding, Otis Clay med flere. Sorgfølelsen og savnet er der til å føle på i klangen i stemmen hans, men også styrken i at han er fjellet som skal ta dette videre i deres navn. For det er det han gjør her, med en soul-fraseringen og råskap man ikke skulle tro en snart 70 år gammel soul­artist kunne klare å hente frem. Men han gjør det. Johnny Rawls er praktfull i klassisk 60-talls soul med blåserrekke som i Blues Brothers-filmen, fullblods tangentarbeid på både piano og orgel, og med rullende bass-beat like stødig som Donald "Duck" Dunn i Booker T & The MGs. 
«Can somebody tell me, where the years have gone. Where have the soulmen gone? Why am I here all alone? I can’t believe that they’re gone” synger Johnny Rawls med en rå soulkraft fra øverste hylle. Rørende hvor inspirert han låter, hvor viktig disse ordene og savnet er å få uttrykke, og å poengtere at han er her fortsatt for å bringe arven etter «the soulmen» videre. «I miss you so much, but I’m here to carry on». I tillegg til tittelsporet, som er helt guddommelig soul, er låter som «Keep on doing my thing», «Town too small», gospel-gynget i «Calling on Jesus» og killeren «Bottom to the top» kraftfull soul som du sjelden eller aldri får høre det av dagens artister.
For ikke å snakke om den mykere siden av Johnny Rawls. Den herlig dedikerte kjærligheten i balladene «Love, love, love» og «Time» som syder av følelser. Johnny Rawls er på sitt beste igjen, som da han fikk Blues Music Awards prisen for for 3 år siden. Utrolig hvor levende denne soul-legenden sparker fra bak mikrofonen i godt moden alder. Dette er deep soul som kan spilles høyt. Ingen naboer vil klage, bare danse med i en soulgroove og livsbejaelsen som er perfeksjonert av veteraner.
Og trenger du et funk-nummer til å spark i gang dagen med, så finnes alltids «Baby, baby, baby» her!