Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. Robert Finley (f. 1954) har drevet med musikk hele livet, men profesjonell musiker ble han først da han ikke lenger kunne leve av å være snekker fordi han mistet synet. Finley ble gatemusiker og dro til King Biscuit Blues Festival i Helena, Arkansas 2015 der han ble oppdaget. Han fikk teamet Bruce Watson/Jimbo Mathus til å produsere sitt første album, en dose southern soul med tittel Age Don’t Mean a Thin, utgitt på Big Legal Mess. Ikke lenge etter var demonprodusent og rock’n’roll-arkeolog Dan Auerbach blitt hektet på Finleys unike sang- og gitartalent og fraktet ham til sitt analoge Nashville-studio Easy Eye Sound for å spille med de samme studiolegendene som deltok på Auerbachs kritikerroste fjorårsalbum Waiting On a Sound: Bobby Wood (keyboards, Wurlitzer) og Gene Chrisman (tr), som begge har vært med på å skape soul/rock’n’roll i studio. Vi nevner “Natural Woman” (Aretha Franklin), “Suspicious Minds” (Elvis Presley), ”Son of A Preacher Man” og “I’m in love” (Wilson Pickett). Og ikke å forglemme Duane Eddy. Siden Wilson Pickett er nevnt er det ikke så rent lite av hans røtter og vokale manierismer i Finleys sang, hvilket er naturlig, siden begge to sang i gospelkor fra de var gutter. En lytting til den intense «If You Forget My Love» avslører slektskapet. Men ellers er det både Tom Jones, Johnny Adams, Jerry Butler og Curtis Mayfield i stemmen hans. Finley er med andre ord en kraftfull soulblues-sanger med talent til å framføre straight ahead barblues, country ballader, pop og funk. Auerbach ville la Finley få konsentrere seg om sangen, og han spiller derfor ikke gitar på plata. Det er det Auerbach som gjør, og med Eddy som gjest med sin dype twang på «You Don’t Have to Do Right». Låtene er alle sammen signert Auerbach, med folk som John Prine, David Ferguson, Pat McLaughlin og Nick Lowe som medkomponister. Bobby Wood og Roger Cook er medkomponister på mollbluesen «Medicine Woman» og «Complications». I tillegg til studiomusikerne som er nevnt er det koristdamer som alluderer til Sweet Inspirations og blåserne fra The Preservation Hall spiller mer Memphis Horns enn New Orleans i denne sammenhengen. Og bluesen da? Hør Dan Auerbachs elegante sylskarpe Albert King-licks på «Honey Let Me Stay Night», og den John Lee Hooker-aktige macho-­sangen på «Three Jumpers». Det er en fest av en plate der høydepunktene er henholdsvis åpnings- og avslutningssporet. Åpningen med «Get It While You Can» har et monsterriff på gitar á la Bobby Parkers «Watch Your Step» (gjenbrukt på Beatles’ “I Feel Fine”) og Finley synger for livet om hvordan det er å gripe anledningen når du kan. Han vet hva han synger om. Siste spor går i soul-gospel og avslutter i høyeste falsett før Auerbach lar låten tone ut til hans riffende bluesgitar.