Tidligere britisk session-gitarist i store studioer som Abbey Road der han har jobbet med topp-produsenter som Gus Dudgon (David Bowie, Elton John) og John Burns (Genesis). I skrivet som følger med albumet sier Andrew at han er inspirert av 60-70-tallets store britiske gitarister Jimmy Page og Peter Green i tillegg til amerikanske låtskrivere som J.J. Cale, Tom Petty og Neil Young. Skal jeg være ærlig så finner jeg ingenting som minner om Jimmy Page eller Peter Green her. Skal jeg være snill så nærmer Andrew seg sine britiske forbilder på den instrumentale låta «Embers and endless sky». Men kun der.
Musikalsk så er det repeterende britisk blues, der grooven går i en loop som Andrew legger vokal og gitararbeid over på utmerket vis. Som en hvit utgave av Junior Kimbrough på «Guitar solos and other sins». Andre ganger er det mer laidback country-bluesrock inspirert av J.J. Cale på låter som «Sunny Monday» og «The living room». Mye her er bra, det er en fin følelse i fremførelser og gitararbeidet, men det er også noe statisk ved disse innspillingene. Dynamikken er nok påvirket av at Andrew Riverstone selv spiller både perkusjon, gitarer, bass og keyboards og legger på lag av stemmer. Det eneste hjelpen han får i studio er backing-vokal på en av låtene. Det å være et one man-band er prisverdig nok, for det må være krevende, men at det går ut over dynamikken, rikdommen og sjelen i lydbildet, er det ingen tvil om. Det blir for mye klipp og lim.
Jeg liker gitarspillet og mye av atmosfæren, men dynamikken og det som er spennende i et bluesband-sound mangler noe vesentlig likevel. Som låtskriver er heller ikke Andrew Riverstone noen størrelse målt etter dette albumet, selv om jeg kjenner mange som vil si at dette er bra. At dette holder for en konsert i den blå godstolen. Jeg synes ikke det.