Bluesveteranen Walter Trout, en gang en ung bluesgitarist ved siden av legender som soulartisten Joe Tex, soul/blues-legenden Percy Mayfield og blues-konger og dronninger som John Lee Hooker og Big Mama Thornton. Det er nesten ikke til å fatte hva denne gnistrende bluesgitaristen har rukket å være med på, før vi alle la merke til hans navn da han fikk i oppgave å fylle plassen etter Peter Green, Eric Clapton og Mick Taylor som gitarist i John Mayall’s Bluesbreakers. På slutten av 80-tallet sjøsatte han sitt eget Walter Trout Band, før han tok all styring slik som i dag. Mer enn 30 år på egen hånd. 
Det har vært en fullblods reise i bluesrockens tjeneste for Walter Trout. Som oftest i tung bluesrock, med gitarriffing med tendenser til hard rock og til og med metal. Hans personlige liv har vært tøft med avhengighet av stimulerende midler og alkohol, der Carlos Santana ga livreddende hjelp på 80-tallet, før en livstruende leversykdom og påfølgende transplantasjon reddet Walter på hengende håret. Han hadde minst en fot i graven, og det ble det sterke låter av etter at det gikk bra. 
Walter Trout kom tilbake fra nær-dødenopplevelsen med albumene «The Blues Came Callin'» og «Battle Scars», og bearbeidet det å ha fått livet tilbake på albumene «We’re All In This Together» og «Survivor Blues». Det har vært mye sterkt materiale i disse albumene fra Walter de siste årene. Han har hatt mange sterke følelser å synge om, å vrenge gitarstrengene til.
Så kommer nå «Ordinary Madness». Et svært annerledes album fra Walter Trouts hånd, der samlivs-problematikk, det å se seg selv i alle slags lys med en viss melankolsk selvransakelse er et gjennomgående tema. Nærere, mer nakent, åpent, sårt og nesten utelukkende i balladeform rent musikalsk. Gitaren legges mye mer nede i det følsomme registeret. Nesten fritt for de tunge harde riffene og det tidligere så mye brukte forløsende hardrock-øset. Du har ikke hørt Walter Trout slik noen gang gjennom et helt album, selv om han har gjort ballader før.
«Quiet is the new loud» sa man om bølgen med låtskrivere i England på 90-tallet anført av blant annet norske Kings Of Convenience. Det er den følelsen jeg får når jeg hører dette albumet fra Walter Trout. At han legger seg så bakpå, nedpå, balansert, reflektert, nakent og tilstående i slyngende og buktende blues som en katolikk som må lette sitt hjerte ved skriftestolen. Så uventet, og samtidig så gledelig. 
Bortsett fra oppløpssiden på låta «The sun is going down», den sjeldent dansegroovy, men også lavmælt rockete «Wanna dance», den hardt rockende «Make it right» og den intenst slamrende bluesrockeren «Ok boomer» (som avslutter albumet) er dette altså et ballade-album. Gary Moore gjorde en ballade innimellom, som «Parisienne walkways», men han fylte aldri opp nesten et helt album med låter som dette. For meg oppleves dette albumet helt fantastisk på den måten at det er musikalsk helt avkledt, personlig og følsomt på en naturlig måte. Et annerledes Walter Trout-album som tør anbefales i lyttestolen i mørke­tiden. Ikke et album der man banker takten med halvtomme ølglass i bardisken. Slik det oftest var før.
Og stoltheten hans over å være så ujålete som det er mulig på avslutningslåta «Ok boomer», der han kler seg selv som trell og ikke som konge, forteller mye om hvor stor denne bluesgitarkongen egentlig er. Nå også med myke sider på sin nye, fine plate!