Dette albumet handler om to byer som jeg har sterke forhold til. Flekkefjord hvor Joe Rusi og gitarist /produsent Arne Skage holder til, er byen jeg trasket de tyve første årene av mitt liv. New Orleans, hvor Rusi for andre gang har spilt inn et album, er byen jeg MÅ ha min årlige tur til. Så for at denne anmeldelse ikke skal bli forutinntatt, sendte jeg en fil med tittellåta på det nye albumet over til min venn i New Orleans, Kevin Herridge (musikk-freak og innehaver av “House Of The Rising Sun B & B”), for å få hans mening om Joe Rusi. Kevin skriver: Joe Rusi - excellent!!! Very good New Orleans feel from him and the band. Apart from his accent, he sounds like he could be from here. I would like to hear more. I august i fjor satte Joe Rusi og Arne Skage kursen mot New Orleans. Med seg i ryggsekken hadde de et knippe egenkomponerte låter og et par cover som ikke så mange hadde hørt. Gjengen som møtte dem i Music Shed Studio var et knippe med New Orleans’ beste musikere. For hva sier dere om John “Papa” Gros (Papa Grows Funk etc.) på tangenter, selveste Meters-bassisten George Porter jr, Neville Brother Cyril på perkusjon og trommis Doug Belote, som har spilt med stort sett “alle” i The Crescent City. Legger en til blåserekka “The Levee Horns”, er det bare til å få frysninger på ryggen av. Albumet starter med en låt fra repertoaret til Luther Kent, “blue eyed” soul / r&b sanger fra “The Big Easy”, som godt kan være en referanse til det Joe Rusi holder på med. “Blues Don’t Like To Come Out Before Midnight” er i Rusi sin tolkning bastant, tøffe gitarer og blås det lukter svidd av. I tittelsporet er vi over i ordentlig New Orleans groove, med second line tromming og med Reidar Larsen som gir vokal- og tangenthjelp, før vi roer det hele ned med tre låter i soul/blues-landskapet. Og for noen låter, med refreng som løfter låtene, nydelige arrangementer, et band som er så luftig som cumulusskyer som seiler florlett over Flekkefjord en varm sommerdag, masse blå gitartoner og med Rusis stemme som glir så naturlig inn i det hele at en skulle trodd han hadde pusta Louisianaluft hele sitt liv. Tre vakre perler på rad, og må jeg trekke fram én, blir det kanskje “Gone”, skrevet av “up and coming” Atlantabaserte Ben Deignan. På introen til “Happiness” tenker jeg at nå kommer “Yellow Moon”, en av Neville Brothers aller beste låter. Det er det ikke, selv om det står skrevet NEVILLE BROTHERS med store bokstaver over hele låten, med broder Ivan på umiskjennelig congas. “Small Town Talk” handler kanskje om å bo i Flekkefjord. Ikke vet jeg, det er endel år siden jeg bodde der. Det er en låt jeg kjenner fra Rick Danko, men er vel skrevet av New Orleans’ egen Bobby “See You Later Alligator” Charles. På “For The Love Of The Blues” skrus energiknappen opp, det er tett, en herlig Hammond B3 (formoder jeg) svever over det hele, gitaren er tight og kordamene gir låta ekstra energi. “Cry” derimot, er en naken og sårbar slow blues, igjen med nydelig gitar. Kanskje albumets sterkeste spor for meg. Avslutningssporet, “Having A Good Time”, er som tittelen tilsier, en gla’låt à la New Orleans. Albumet som helhet er variert med energifylte og roligere låter, men oppleves likevel helhetlig. Synd at det kom ut for seint på året til å være med i vurderingen av nominasjoner til årets bluesalbum til Spellemannsprisen. Der hadde det hatt en opplagt plass.