Curtis Salgado er en gammel hedersmann som vi vel først og fremst tenker på som munnspiller og soul-sanger. Denne gangen har han følt behov for å tone det hele litt ned, og til størstedelen av ‘Rough Cut’ har han bare med seg sin gitarist, Alan Hager. Om det er alle Salgados medisinske plager de siste åra som har forårsaket dette, vet jeg ikke, men han har jo vært i gjennom en hel del. Lever-transplantasjon, kreft og nå sist en skikkelig hjerteoperasjon. Kanskje slikt setter ting litt i perspektiv, og gjør at man ser ting annerledes? Uansett, Salgado og kompanjong Hager har skrevet et knippe sanger, sammen eller hver for seg, og de har plukket noen udødelige klassikere som de har hatt ønske om å få gjøre sin versjon av. Med låter som ‘I Will Not Surrender’, ‘Too Young To Die’ (Williamson) og ‘Hell In a Handbasket’ – den siste med følgende tekstlinje ”when I’m dead and gone, don’t bury me in a casket, I’m going to hell. In a handbasket”, tyder på at Salgado har brukt litt tid på tanken om at ingen av oss skal leve for evig. ‘Rough Cut’ er blitt et ekte og meget jordnært stykke arbeid, og det er en fryd hvordan de fremfører låtene. Både der de er helt alene som duo, og der de har litt drahjelp av sine medmusikanter. Som for anledningen består av folk som Jim Pugh (piano på en låt), Keith Brush (bass) og Russ Kleiner (trommer) på 2-3 låter. Videre er Jim Bott og Brian Foxworth med på trommer på en låt hver. Og, for ikke å forglemme; ‘Morning Train’, der Curtis får hjelp av Portlands bluesdronning LaRhonda Steele med vokalen. For denne anmelder kanskje selve juvelen på en ellers meget god utgivelse. LaRhonda Steele har et vanvittig fint uttrykk i vokalen sin, og et utrolig trøkk i stemmen. Sammen med Salgado blir det pur glede, i en låt de aller fleste av oss kjenner så godt fra før. Gjennomgående er det godt kjente bluesklassikere de har valgt seg ut. Men det må sies at tolkningene de gir f.eks ‘I Can’t Get Satisfied’, ‘Depot Blues’ ‘Long Train Blues’ eller tidligere nevnte ‘Morning Train’ er både originale og ytterst smakfulle. Og, ja da; vi får masser av Curtis’ eminente munnspill sammen med Alan Hagers fintfølende strenger. Jeg tenker at ‘Rough Cut’ var ei skive Curtis Salgado trengte å gjøre på dette stadiet i livet sitt, og at det er også er ei skive de fleste oss vil finne glede, og kanskje litt trøst i.