Kan et album med en engelsk bluesartist som stort sett gjør coverlåter være noe å bruke sparepengene sine på? Og når det til og med er snakk standardlåter som “Crazy Mixed Up World”, “It Hurts Me Too” og “Rollin’ and Tumblin”, og en av de tre egenskrevne låtene, “Larsa”, egentlig bare er en liten omskrivning av Tampa Reds på kanten-låt “Let Me Play With Your Poodle”, tenker du vel at det får finnes andre album som skal få meg til å knuse sparegrisen. Men neida. Veteranen fra London har gjort ei skive som er overraskende forfriskende. Bare når åpningsriffet på “Rollin’ and Tumblin’” drar i gang, som snytt ut av nesa til Muddy Waters, tenker jeg, “å nei, ikke enda en gang!”. Bortsett fra den, synes jeg Shaw klarer å gi nytt liv til kjente låter og har trukket fram noen litt mindre kjente cover. Bortsett fra Rosco Gordons “Let’s Get High” er de andre coverne hentet fra Chicagoartister. Muddy Waters er representert med ikke mindre enn fire låter. Likevel er det en twist av “Westcoast blues” i det litt rufsete lysbildet, med rått munnspill og “skitten” gitar og vokalsound. Og så er det en liten dash rockabilly over det hele. Ikke så rart da at “Dexter Shaw and his Wolftones” appellerte til folkene i det tyske selskapet Rhythm Bomb Records, som jo gir ut mye i rock ‘n’ roll- og rockabilly-gata. Æren for å ha koblet gruppa til Rhythm Bomb får Little Victor, norgesvennen som nå nylig hadde mer enn en finger med i spillet da Jelly Roll Men gjorde sin flotte nye skive (se anmeldelse i forrige nummer av BN). Skiva starter i herlig West coast swing i “She Likes Her Bottle Of Gin” og fortsetter i beste femtitalls Chicagogroove i Little Walters “Crazy Mixed Up World”. Shaws gamle kompis Steve West Weston trakterer munnharpa. På “Louisiana Bound” og andre Muddy-låter har Dexter Shaw en lyd i sliden sin som ligger nær opp til det den gamle mester fikk ut av instrumentet sitt tidlig på femtitallet. På nevnte “Let’s Get High” og Howlin’ Wolf’s “Rocker”, napper det skikkelig i rockefoten, og på avslutningssporet, Hound Dog Taylors “Give Me Back My Wig”, er vi på en svett Chicagoklubb, hvor Dexter Shaws gitar er nesten like mye et takras av skjevhet og råhet som det villhunden selv fremviste. Alt i alt. Dexter Shaw har øst av overflødighetshornet sitt, og “Dexin’” fortjener å bli spilt høyt.