Kanadiske legender dette, som gjestet Notodden Blues Festival i 2010 og imponerte med sin spilleglede og tidløse bluesfest i noe beslektet terreng som Paul DeLay, Southside Johnny & The Jukes og våre egne JT Lauritsen & The Buckshot Hunters og Hungry John. Old school blues med baller. Bandet har tross alt holdt på siden 1969 og er et av de lengst levde bluesbandene i historien. Helt på linje med amerikanske Canned Heat, men der Canned Heat ikke har noen originalmedlemmer så er sjefen i Downchild fortsatt den samme. Dette er bandet som var selve modellen og inspirasjonen som Dan Aykroyd og John Belushi så for seg da de gjorde Blues Brothers-filmen, med den «samme» kofferten som var signaturen til Downchild-sjefen Donnie Walsh da bandet turnerte rundt 300 show i året. Og bandet som kortet ned Downchild Blues Band til bare Downchild på 80-tallet leverer fortsatt potent klassisk blues med baller. Blues, rhythm’n blues og soul-nerve i en tidløs miks. Du trenger ikke brodder for å holde deg oppreist på isen. Dette er ikke en plate som slår beina under deg, men det er noe genuint og ekte over dette bandet som aldri blir feil. Et bluesband som har vært ute en vinternatt før, og som liksom Donald Sutherland i filmen «Kellys Helter» bare går etter de positive vibbene med gamle oppskrifter som alltid fungerer. Soulfølelsen i «Take a piece of my heart», den jazzy talkin blues-nerven i “Into the fire” og festen i åpningssporet “Albany, Albany” og “Mississippi woman, Mississauga man” som leverer på nivå med det aller beste fra nevnte Southside Johnny eller JT Lauritsen & The Buckshot Hunters når bluesen skal feires en lørdags kveld. Det er utelukkende god følelse på denne plata og en vitalitet som er bemerkelsesverdig for at så urgammelt band. Five Blind Boys Of Alabama-følelsen i “Worried about the world”, pianobluesen og swingfølelsen i tittelsporet, og den fine instrumentalen “Evelyn” som avslutter ballet med munnspillets kraft i sentrum er bare noen av de andre fargene denne old school bluesplata er spekket med. Ingen tvil om at Downchild fortsatt er inspirerte og vitale og vil noe med sin blueskraft. Den mest spesielle historien finner du i låta “She thinks I do”, som er skrevet av bandets gamle vokalist John Witmer som døde tilbake i 2004. Ei låt som aldri ble spilt live, trolig aldri spilt mens John levde i det hele tatt, men som nå tjener som en hyllest til både han og et av bluesens lengstlevde band gjennom 50 år. Downchild bekjenner seg som først og fremst som et klassisk jumpblues-band som vil levere oppdatert sound og samtidige tekster (blant annet om den urolige situasjonen i verden) uten å skli over i dagens bluesrock, men holde seg til 40/50-tallets vibber som jumpbluesen kommer fra. Det er sånn sett ikke mange band som kan gjøre det Downchild gjør i dag. Selv om dette ikke er en plate du må ha, så vil den gjøre deg mer godt enn de fleste. Et comeback på Notodden virker plutselig ikke så usannsynlig når jeg hører den plata her!