Forbered deg på en møkkete, hardtslående, rockete, piggtrådskramlende, og ikke minst bluesy singer/songwriter som heter Nigel Barker og synger med en hverdagsrealisme og livserfaring som låter som tappet ut av brune buler, skitne moteller, upålitelige kvinnfolk, skjeve bakgårdskirker og støvete veier som leder deg ingensteds.
Og det låter som Lou Reed-versjonen av Seasick Steve. Med en viss rock’n roll singer/songwriter-kultur tappet ut av Detroits håpløse bakgater, der svart r&b alltid har hatt et visst grep om rockenerven. Og med elementer av sjelen til artister som Elliott Murphy, Calvin Russell, Johnny Dowd, John Trudell og Lee Clayton, for å nevne Nigel Barkers nærmeste referanser i tillegg til de opplagte i Lou Reed og Seasick Steve. Du skjønner at dette er mer enn 220 volt, så pass deg så du ikke svir fingrene.
Med titler som «Telling my troubles to strangers», «I curse the sun for coming up today”, “Don’t think twice when once will do”, “Heroin”, “Seek the truth and I’ll be there”, “We sang songs in the prison church” og “Only the right woman can do me wrong” skjønner du ganske fort at selv om etterbarberingsvannet er gammelt og har blandet seg med svettedunst, så treffer livserfaringen og ærligheten til Nigel Barker deg like skarpt som gitarene er produsert. Tungt Velvet Underground-fuzzete gitarer på noen låter, andre ganger hvinende elektriske rockegitarer, noe bluesy slide, og til og med orkestrering med strykere og blåsere innimellom. Men noen sanger, som «Telling my troubles to strangers» og «We sang songs in the prison church”, er så pent produsert og tilbakelent at sammenligningen med Lou Reed og indianeren John Trudell kommer naturlig. 
Det understrekes at dette er Nigel Barkers femte album, men like fullt er det nesten ingen i denne verden, hvertfall ikke på våre breddegrader, som har hørt om han. Han produserer også filmer, og på sine konserter pleier han å bruke flere prosjektorer og vise filmklipp som er ­spesielt laget for hver sang. Denne følelsen av bilder føler du også ved bare å høre på albumet. Det er en heftig reise av levd liv som kommer godt frem med en spennende intensitet og tilstedeværelse gjennom den alvorsfylte stemmen, ­tekstene og den varierte og skarpskodde musikken. Dette er mest av alt singer/songwriter-kultur fra rockens bakgater der Lou Reed og de andre nevnte befinner seg, men har også noe av bluesens og r&b-­nerven fra Detroit ved seg. 
Albumet er tilgjengelig digitalt og på CD fra 9. oktober. Har du noen gang sittet ved bordet til Lou Reed, Seasick Steve, Elliott Murphy, Calvin Russell, Johnny Dowd, John Trudell og Lee Clayton så er det bare å glede seg. For denne «filmen» og denne plateutgivelsen vil du ikke være foruten!