Etter et meget vellykket country/americana-samarbeid med amerikanske Kinsey Rose på sitt forrige album «Drive» fra i fjor, – ja, jeg vil fortsatt si at det albumet var en liten sensasjon, er Knut Roppestad fra sin base hjemme i Horten klar med et soloalbum i sin ytterste betydning. Et nakent album med en stemme, en gitar, og ett strengesett. Spilt inn live som om du sitter ved et peisbål ute en sen sommerkveld, slik Michelle Shocked skapte sitt fantastiske debutalbum, slik Cowboy Junkies og Ani DiFranco har levert singer/songwriter-magi under americana og folksinger-musikkens flagg opp gjennom årene. Men det er vel bare Michelle Shocked som har fremstått like naken og nedstrippet som Knut Roppe­stad gjør her.
I Norge kommer jeg i farten bare på Ole Ask som har levert musikk i dette sjelfulle og klassiske amerikanske singer/songwriter og ameri­cana-formatet, og som på denne måten bare har stolt på sin egen stemme og sin egen gitar. Det er modig, det låter fordømt sjelfullt og ekte, og blir aldri feil om du liker det enkle og sjelfulle, slik artister som Bruce Springsteen også har gitt ut plater et par ganger i karrieren. 
Helt alene i et folksinger/songwriter og americana-­format krever det stor innlevelse fra Knut. Og han leverer sine små historier fortalt med live-formatets umiddelbare stemning og øyeblikksmagi og fortjener mye oppmerksomhet for å ha laget en så enkel og velfungerende plate. En plate som ikke slipper deg før helt mot slutten der den faller litt ut i tom luft. Men til og med «Hotel days», albumets åttende låt, er dette en nær, sjelfull og fin opplevelse absolutt verdt en rolig stund. 
Knut Roppestad er fremdeles en av landets fineste og best bevarte hemmeligheter!