“Hallelujah!”. For å bruke et uttrykk fra gospelmusikken. Jeff Tweedy er tilbake i føringa på Mavis Staples-toget. “Livin’ On A High Note” fra 2016, produsert av M. Ward, var en liten nedtur. Men nå er altså Wilco-frontmannen tilbake, slik han var på de to foregående albumene. Mavis Staples er en bauta i nyere amerikansk musikkhistorie, en kvinne med høy integritet. Hun startet opp i familiegruppa Staples Singers, ledet av pappa Roebuck “Pops” Staples som elleveåring i 1950. Det varte ikke lenge før hun utpekte seg med sin modne stemme i den populære gospelkvartetten. På sekstitallet sto de Martin Luther King jr. nær i borgerrettighetsbevegelsen og etter hans død ble de soulstjerner på Stax. Den rene gospelen var forlatt, men budskapet om medmenneskelighet og kjærlighet var fremdeles en fjellstø grunnmur. Nå har Mavis blitt 78, men stemmen viser ingen alderdomssvakheter. At hun velger samarbeid med en såpass ung musiker, Jeff er femti, viser at hun vil være med i tidas lydbilde. For dette er ikke retro femtitallsgospel eller sekstitallssoul. Det er heller ikke moderne, glatt R&B, takk og lov. Dette er Mavis’ egen hybrid av gospel og soul, lett krydra med Jeff sin indie-rock tilnærming. Tweedy har heller ikke falt for fristelsen til å imitere Pops karakteristiske gitarriff, slik Ry Cooder gjorde, da han produserte “We’ll Never Turn Back” i 2007. Men likevel, pappa Staples hypnotiske og repeterende gitarstil, lært på tyvetallet i Mississippi, og utviklet til hans egenartede varemerke, ligger der likevel som et bakteppe for Tweedy’s gitar arbeid. Tweedy har skrevet alle låtene, tre i sammarbeid med Mavis. Og hvis ikke Mavis har lagt sterke føringer for tekstinnhold, så deler de to virkelig livssyn. Tekstene er ofte intrikate, antydende og ikke reine protestsanger. Men det er kanskje en mørkere og mer pessimistisk Mavis vi møter, desillusjonert over et samfunn med vold, kulde og der evnen til å se forbi den ytre masken (f. eks. svart og hvit som i tittelsporet “If All I Was Was Black”), er på vikende front. Men hun har ikke mistet håpet. Vi må bare “work harder.” Og selvfølgelig; kjærligheten “Trump’er” alt. Musikalsk varierer det fra rockbaserte “Who Told You That” til akustiske “Peaceful Dream”. Høydepunktet for meg er er den hjertevarme “Ain’t No Doubt About it”, en duett mellom Mavis og Jeff. Når Mavis her synger “Ain’t no doubt about it. I’ll always be your friend” er jeg ikke et sekund i tvil om at hun synger akkurat til meg. Mavis Staples har igjen laget et viktig album.