Daniel Eriksen har bygd sitt navn utenfor Norges grenser slik Ledfoot alias Tim Scott McConnell har gjort det. Den harde veien! Ved å suge til seg fra veien dit den tar deg, inn i bluesens mørke kjellere med slidegitarens virtuose element, levd liv og med den stemmen man har som virkemidler. 
Denne gangen har Daniel Eriksen virkelig steppet opp noen hakk på ambisjoner, kreativitet og kraft. Allerede fra den lirekasse-skurrete og spooky åpningen med tittelsporet «Barefoot Among Scarecrows», med ikke så lite av Tom Waits skumrings-blues, singer/songwriter-magi og skjeve bardisk-følelse, er stemningen for dette albumet satt. At neste låt «Dry hive blues» er mer country enn blues er forfriskende. Den old-school og tidløse musikkopplevelsen Daniel Eriksen har funnet for dette albumet er i bunn og grunn 40/50-talls basert, men levd gjennom brillene til langt mer moderne singer/songwriters som Tom Waits, Dr John, John Mooney og Sonny Landreth. De to sistnevnte rendyrker slidegitarspillets hemmeligheter med samme totalitet som Daniel Eriksen, og dukker opp som gjesteartister på hver sin låt på albumet. Den dyriske «Baby you’re a star» med ordentlig tung tuba-driv i bakgrunnen (takk til Dr Bekken for tubasoundet) for John Mooneys og Daniel Eriksen elektriske slidegitarer. Vanskelig å sitte i ro til! Og det er definitivt ikke lettere å sitte i ro når zydeco-vibbene danser deg inn i kveldsmørket med det rå eggende slidegitarspillet som fikk John Hiatt til å kalle Sonny Landreth den mest «greasy guitar player i the world» på 90-tallet. Herlig å høre de litt forskjellige gitaristene Sonny Landreth og Daniel Eriksen utveksle magi sammen i duellen på slutten av låta. En killer, denne sangen!
Daniel Eriksen har skrevet alle låtene selv, foruten avslutningslåta «Utopia Noir» som er skrevet sammen med Maarud-brødrene Amund og Henrik. De danner også hans lille trio som backingband på tre av låtene på albumet. «Sweet radiation» og «Utopia Noir» har med seg noe av den utradisjonelle singer/songwriter-magien som Amund Maarud presenterte på sin spennende trilogi, og sistnevnte med sin instrumentale innpakning også noe av det Los Plantronics har holdt på med. Men Daniel binder både Amund og kilder som Los Plantronics mer ned mot sin indre blues. Sin umiskjennelige og kompromissløse sjel om artist.
Maarud-brødrene er også med på låta «In with the surge», der Daniel har med seg Morudes. Dette er som mange sikkert vet et navn Maarud-brødrene brukte på et album de ga ut sammen for fire år siden. Dette New Orleans-fargede stykket med Dr John spøkende i bakgrunnen er som en krukke fylt med psykedeliske elementer, blues-singer/songwriters-materiale og afrikanske rytmer. 
«Dirge for a piece of gold” er mer nedstemt og solomateriale, med noe av den intense stemningen du kjenner og elsker Ledfoot for. Minimalisert og personlig blues med vibrerende og resonnerende slide, noen mørke tangenter og en enkel militant perkusjon. Definitivt et av albumets høydepunkt! Til sist er vi på låta «Spread too wide» med vibrerende Hammond, summende Wurlitzer, 50-talls blåsere og en psykedelisk bluesvibb som er magnetisk i et repeterende mønster ikke ulikt R.L. Burnsides blues oppi fjellene nord i Mississippi.
Plata kommer som ett album digitalt, men fysisk er albumet delt i tre på hver sin 7-tommers vinyl. Dette fordi albumet er spilt inn i tre ulike studioer, med tre ulike produsenter og tre ulike sett med musikere. Arne Skage, kjent fra bandet til Reidar Larsen og nært i samarbeid med slidegitarens kanskje største virtuose artist ved siden av Sonny Landreth i Roy Rogers, har produsert «Dry hive blues», «Baby you’re  star» og «Dirge for a piece of gold». Maarud-brødrene har produsert «Sweet radiation», «In with the surge” og “Utopia noir”. Mens Frederik Mustad fra Vidar Busks bakgård i Langesund har produsert tittelsporet, «Fire the clay» og «Spread too wide». Han drysser sitt eminente Hammond-orgel og sin Wurlitzer ut på to av sporene.
En variert, men samtidig overraskende helhetlig plate når den er spilt inn sånn. Spennende at den lages som 3 ganger 7 tommere på vinyl også. Og så langt jeg kan bedømme er dette Daniel Eriksens største mesterverk så langt. Jeg er en stor fan av dette, det vet jeg mange vil være. At Tom Waits vil være en fan på andre siden av dammen, kan også garanteres. Denne bluesperlen må du bare ha!