De siste fem seks årene har det igjen dukket opp nyinnspilt musikk på den legendariske soul-labelen Stax, og selv om det ikke har blitt spilt inn musikk i 926 East McLemore Avenue i South Memphis siden 1975, er det helt greit, så lenge de nye eierne av rettighetene til merkenavnet kommer med fine ting, som en revitalisert William Bell og den flotte soulblues-gruppa Southern Avenue. Og nå er det Nathaniel Rateliff og bandet hans, The Night Sweats, som er ute med sitt andre studioalbum på labelen. Det er ikke helt enkelt å putte de syv karene fra Denver, Colorado i en musikalsk bås, men det mest dekkende er vel å si at de har et bein plassert i sekstitalls-soul og et i retrorock. Og hadde de hatt tre bein, kunne vi behendig plasserer det siste i den store samleboksen Americana. Når jeg lytter på “Tearing at the Seams” tar jeg meg stadig vekk i å tenke: “Dette minner meg om noe, – men hva er det”? Men selv om referansene er mange (Sam & Dave, Sam Cooke, Sharon Jones og Charles Bradley fra soul, og The Band og 70-talls Van Morrison fra rocken), er det hele tiden Nathaniel Rateliff and The Night Sweats’ eget brygg. Gjennomgående bastant, energisk, fine gitarer, orgeløs, tight blås og ikke minst Rateliffs dype, kraftfulle stemme. Og inne i det hele et par vare, melankolske ballader i country-landskapet. Sånn sett kunne dette vært innspilt i Fame eller Muscle Shoals studioet nede i Alabama, hvor grensene mellom soul og ­country, sort og hvit musikk ble visket ut. Ikke alle tolv låtene (fjorten om du kjøper De Luxe-utgaven) holder helt til gåsehud, for gutta har etter debutalbumet og hiten “S.O.B.” har hatt en formidabel turnévirksomhet og innrømmer at det ikke har vært lett å finne ro til å skrive nye låter. Men du verden, du får ikke mye bedre musikk enn dette i 2018. Når dette leses, har de også gjestet Park­teateret i Oslo. Åpningskuttet “Shoe Boot” minner meg om “Don’t Do It”, åpningskuttet på The Bands live-skive “Rock Of Ages”. Et funky groove med bøttevis med blås og orgel. “Be There” får meg til å tenke på fordums Stax-helter Sam & Dave. “Hey Mama” er en nydelig, melankolsk ballade, med pedal steel gitar og tekst som ikke er dusinvare. Albumets høydepunkt for meg. “Intro” minner meg om noe Spencer Davis Group, med Steve Winwood på orgel, kunne gjort på 60-tallet, og “Coolin’ Out” har et lydbilde som minner om hva det flotte retrosoul-selskapet Daptone gjør nå for tida. Og sånn kunne jeg holdt på. Men selv om ingrediensene er kjente, har Nathaniel Reteliff and The Night Sweats laget sin helt egne gryterett, spennende og velsmakende. Southern soul food.