Når band som dette mørke, intense og spennende bluesbandet fra Danmark kommer på andreplass i European Blues Challenge nå på Hell i Norge, så er det virkelig håp for bluesen i fremtiden. For dette er i likhet med artister som Anders Osborne og John Campbell virkelig er inne i de mørke kvarterene der man kjenner på livet og døden, kjærligheten og fortapelsen, gleden og smerten, som to sider av samme sak. Og det handler om mørk singer/songwriter-kunst og lavmælt, men kraftfull blues-fremførelse som treffer deg enda hardere enn du allerede har blitt truffet av Thorbjørn Risager og hans Black Tornados. Det er forunderlig hvor mye kraft, virtuositet og nerve denne trioen får frem med et utsøkt less-is-more innspillings-prinsipp. Det er en lyrisk kraft her gjennom tekstene, og Morten Lunns vokal er riktig så hypnotisk. Jeg sammenligner med nevnte Anders Osborne/John Campbell på sitt mest intense, eller med slugger-utgaven av Bob Dylan i den sørgelig undervurderte Lee Clayton, som trakk seg desillusjonert vekk fra musikkbransjen etter et stunt med norske musikere rundt 1990. Originaliteten til Fried Okra, de mange skjeve akkordene og forvridde stemningene, og alvoret som de så malerisk får frem i sangene sine, gjør dette til et dansk favorittband å anbefale til alle musikkinteresserte. Fried Okra vil ha et publikum langt utenfor tradisjonelle blueskretser med sin «alternative blues», som klart har referanser også innenfor alternativ rock som Sixteen Horsepower. Og at de har blueskilden i seg demonstrerer de til slutt på albumet med en R.L. Burnside-medley med «Poor black Mattie/Jumper on the line/Let my baby ride». For en svett, sydende og jævlig deilig avslutning på plata som inneholder åtte nye selvskrevne låter. At de fikk så høy plassering på European Blues Challenge var ingen tilfeldighet! Dette er fremtiden innen blues for meg, og av og til er det også «deilig å være dansk i Norge», og ikke bare den andre veien, som reklamen forteller oss!