Rory Block har bikka 70 år, men på omslaget til hennes nye album, “Prove It To Me”, er det en adskillig mer ungdommelig dame som smiler til oss. Et langt liv i bluesens tjeneste fungerer tydeligvis bedre enn alskens antirynkekremer. 
Siden 2006 har Rory vært opptatt av å hylle blues-­forbildene sine i den såkalte "Mentor Series". Seks stykker har det blitt, med hyllester til Son House, Mississippi Fred McDowell, Reverend Gary Davis, Skip James, Bukka White og Mississippi John Hurt. Fint håndverk av Rory og hennes gitar, men kanskje litt forutsigbart. I 2018 begynte hun på damene i serien “Power Women Of The Blues”. Først ute var Bessie Smith, som i stilart jo er ganske forskjellig fra det Rory Block gjør. Men transformeringen av Bessie til akustisk blues fungerte fint. Likevel var det et lurt trekk, da hun i dette andre albumet i kvinneserien, har valgt seg ut forskjellige damer.
En låt hver med blues-kjendiser som Memphis Minnie og Ma Rainey og halvkjendis Helen Humes. Ellers har hun gravd dypere ned i platebunken. Kombinasjonen med låter fra det klassiske tyvetallets bluesdamer og gospel fungerer overraskende bra, selv om flere av de førstnevnte låtene er av den risky sorten. Åpnings­låta med verselinjene “He May Be Your Man, but he comes to me sometimes….he’s yours, he’s mine and somebody else’s too”, setter tonen. Ma Rainey-låta har verselinja “They must've been women, 'cause I don't like no men”. Ma Rainey ble forresten arrestert for homoseksuell adferd. Videre får du en hyllest til marihuanarusens fantastiske sanseopp­levelser, og så om det ikke var nok dukker den suspekte melkemannen opp. 
Og midt oppi dette; villfarelse, bønn om tilgivelse, mors dødsleie og himmellengsel. 
De fleste av disse låtene var originalt i en tapning der piano og blåsere var hovedingredienser. Klassiske bluesdamer ble jo gjerne kompet av jazzfolk. Her er Rory Block alene, men med lag på lag er det både bass (spilt på gitaren), trommer og perkusjon og  koring (på gospellåta “You Shall Wear A Crown" og på “Eagles”, til og med et helt lite kor).
Selvskrevne “Eagles” ser jeg beskrives som selvbiografisk. Her skildres en svært så tøff barndom, med foreldre som “ikke ville ha meg”. Når jeg leser hennes “My Own Story” fra tyve år tilbake, gis et mer nyansert bilde av oppveksten i bohemmiljøet i Greenwich Village. Uansett, 15 år gammel reiste hun hjemmefra med musikervenner uten at foreldrene prøvde å holde henne tilbake. Og resten? Jo, det er historien om en lang og vellykket karriere, som har kulminert i “Prove It On Me”, et av hennes beste album på mange år.