Liker du iørefallende blues med en tøtsj av soul, da er den nyeste skiva til Crystal Shawanda et godt valg. Velprodusert, og en fin blanding av uptempo og slow låter, med stemmen til Crystal som et bærende element.
Dama har en ganske spesiell bakgrunn. Hun vokste opp i det vi tidligere på godt norsk kalte et indianerreservat; Wiikwemkoong, i Ontario, Canada. Hun ble flaska opp på countrymusikk og spilte inn sitt første album alt som tolvåring, og som 16 åring flytta hun til Nashville. Men i country-hovedstaden mente de at urbefolknings bakgrunn og country var uforenelig, og nedbrutt reiste hun hjem etter et ublidt møte med rasefordommer. I Canada bruker de forresten First Americans, ikke Native American, om indianere. Et godt ord som gir dem en bekreftelse på at de var der først.
Men for å gjøre en lang historie kort: I 2008 var hun tilbake med et album som la seg høyt på countrylistene i både Canada og USA. Men Crystal hadde en eldre bror, som alt i barneårene hadde introdusert henne for bluesmusikk, og heldigvis for oss bluesfolk skulle brorens innflytelse vise seg sterkere enn for­eldrenes. “Church House Blues” er hennes fjerde blues­album.  
Shawandas stemme blir beskrevet som en krysning av Etta James og Koko Taylor i modernisert utgave. Hører ikke helt Taylors råhet, men heller litt av Janis Joplins fraseringer, selvfølgelig uten sistnevntes sjelevrengende utlevering, som ingen til dags dato har klart å kopiere.
Lydbildet her er behagelig, uten å være kjedelig, og særlig må en trekke fram gitarjobben, som utføres av Crystals mann, Dewayne Strobel, som og har skrevet de ni egensnekrede ­låtene sammen med sin kone. 
Det hele åpner med en uptempo låt om et kirkebesøk, med verselinjer som “That preacher he was shaking like Little Richard on speed.” Tøft.
Den følges opp av en skikkelig slow burner (“Evil Memory”), krydra med fint orgel fra Lynyrd Skynyrds Peter Kays. Samme mann får og boltre seg på shuffelen “Rather Be Alone”, den låta som ligger nærmest opp mot Chicagoblues. 
Den litt poppa “Hey Love” og den gospelprega balladen “I Can’t Take It” blir toppa med vokalharmonier fra McCrary Sisters. Det hele avsluttes med albumets eneste coverlåt, “New Orleans Is Sinking”, en låt enkelte vil kjenne fra canadiske Tragically Hip. Her er den transformert til en down home dirty blues, med slide og munnspill.
Dette er et sånt album som du setter på når du har besøk av noen som sier de ikke liker blues. Det betyr ikke at det er uten interesse for den garva bluesentusiast. Absolutt ikke.