Eliza Neals kan vel ikke kalles en nyhet lenger, med en rekke album siden 90-tallet. Hun har en stemme som er så tøff at du kan bruke den som rustfjerner. Hun har et knallbra band med gitaristen Howard Glazer, som ofte kan ses sittende på scenen, som en velfødd versjon av spøkelset til Johnny Winter. På plata bidrar også folk som Joe Louis Walker på den lett gyngende The Devil Don't Love You og tittellåta Black Crow Moan, som ligger mer bakpå. Derek St. Holmes, tidligere blant annet i Ted Nugents band, bidrar på Never Stray, en pianoballade med tøff gitar på toppen, og Ball and Chain, enda en rolig blues. 
Et av ankepunktene mot plata er at det blir litt for mange låter i det samme medium eller sakte tempoet. Melodilinjene er heller ikke spesielt sterke. Det blir noe monotont i lengden. Det er derfor en lettelse når hun i siste låta rocker løs og oppfordrer til Hey. Take Your Pants Off! Jeg har sett Neals og bandet beskrevet som en kombinasjon av elektrisk blues, psykedelisk rock og jam band. Dette kommer enda tydeligere frem nå når en ser på konsertopptak på You Tube. Eliza Neals har som sagt en spesielt tøff stemme, men jeg savner at hun bruker den på litt mer minneverdige melodier. Likevel må en påpeke at det spilles bra her, og det er subjektivt hvor mye jamming en lar seg engasjere av.