Jeg kunne gjort det enkelt og sagt at det nye albumet til Janiva Magness er en småtrivelig utgivelse, krydra med soul, blues og country. Selvfølgelig kunne jeg det. Unngått å være musikkpoliti og sette en sjanger opp mot en annen. Men du leser tross alt en blues-publikasjon og da synes jeg du har krav på å vite at dette først og fremst er et popalbum. Jeg sier ikke det er dårlig, heller tvert imot. Her er gode egenskrevne låter, bra ­arrangementer og Janiva synger flott. I det hele tatt et trivelig album jeg tenker ville funket bra på en fest med godt voksne mennesker. Men la oss ta en rask gjennomgang av karrieren til den 61 årige Grammy vinneren. I 2004 begynte den musikalske snøballen hennes virkelig å rulle. To flotte soul-blues album på canadiske NorthernBlues, der den eminente slide-gitaristen og produsenten Colen Linden hadde mer enn en finger med i spillet. Da hun fikk spise kirsebær med de store med tre album på Alligator, var lydbildet “større” og mer funky, og noe av den jordnære bluesnerven var borte. Og nå er vi altså her, med hennes andre utgivelse på Blue Elan Records, et selskap der country/americana-relaterte artister er dominerende i stallen. Et par av disse er gjester på albumet, som steelgitaristen fra Poco, Rusty Young. Og jada, vår dame takler country-pop sjangeren vokalmessig. Hvis du ikke er allergisk mot steel-gitar er “On and On”, der nevnte Rusty Young er gjest, en flott låt, og “Down Below”, en låt hun gjør sammen med Courtney Hartman fra bluegrassgruppa Della Mae, minner om noe den svenske duoen First Aid Kit kunne gjort. Et par av de andre låtene som befinner seg på countrysida, blir for glatte og mangler substans. Av de mer bluesa låtene er “Home”, der Mississippi Hill ­Country-artisten Cedric Burnside bidrar, et høydepunkt. “Hammer” med Charlie Mussel­white på munnspill, groover ganske bra og åpningskuttet “Back to Blue” får godkjentstempel. Hvor på blues-soul-­country-skalaen “What I Could Do”, duetten med Delbert McClinton, skal plasseres, vet jeg sannelig ikke helt. Men det er en helt ok ballade. Det samme er “Some Kind Of Love”, hvor Janiva får vise frem stemmeprakten, kun hjulpet av et piano. Er det å tone ned bluesen ­Janiva Magness sitt eget ønske, eller er det kommersielle ønsker fra Blue Elan Records? Ikke vet jeg. Jeg vet bare at jeg ønsker meg ei ordentlig blusa skive neste gang, ei skiva a la det hun gjorde på Northern Lights og at hun gjerne finner tilbake til gamle-produsenten Colin Linden.